Innlegg

Ja – vi trenger Pride!

Hva er et livssyn?

Hva er et livssyn?

Et livssyn forklarer gjerne hvordan man forstår menneskets plass i verden, en forståelse hva som er et godt liv for mennesker og dermed også noen moralske og etiske retningslinjer for hvordan man bør leve.

Humanisme er anerkjent som et livssyn, både i Norge og internasjonalt. Et livssyn blir av Store Norske Leksikons definert som «en mer eller mindre sammenhengende og teoretisk begrunnet oppfatning av menneskelivets vilkår, funksjoner, oppgaver, mål og mening».

Et livssyn forklarer gjerne hvordan en forstår menneskets plass i verden og hva som er et godt liv for mennesker. Livssyn deles gjerne inn i religiøse og ikke-religiøse, eller sekulære, livssyn. Et humanistisk livssyn er for mange et sekulært alternativ til religion. Men det finnes også mennesker som definerer seg som kristenhumanister, muslimske humanister eller humanister med annen religiøs eller åndelig tro.

Humanistforbundet anerkjenner alle humanister, uavhengig av hvilket personlig utgangspunkt de har for å jobbe for de humanistiske verdiene, som likeverdige og fullverdige humanister.

Mennesket i sentrum

På generelt grunnlag setter humanismen som livssyn mennesket i sentrum for alt. Mennesket er målestokken i alle moralske spørsmål. Hva som er godt eller ondt i en bestemt situasjon, bestemmes av om konsekvensene for mennesket er positive eller negative.

Livssynshumanismen mener at alle mennesker er  verdifulle i kraft av å være mennesker. Menneskeverdet er medfødt, og kan ikke mistes. Alle mennesker er like mye verdt. Det betyr ikke at mennesker er feilfrie, men at menneskets verdighet og likeverd er grunnmuren i humanismens menneskesyn.

Humanister mener at alle mennesker har de samme grunnleggende friheter, rettigheter og ansvar. Men ikke alle har de samme mulighetene til å virkeliggjøre dem. Et godt liv er ifølge humanismen at den enkelte har mulighet for å være seg selv, i frihet og med verdighet, i fellesskap med andre. Verdenserklæringen om menneskerettighetene er et helt sentralt dokument for de fleste livssynshumanister.

Rettigheter – men også et stort ansvar

Humanistforbundet er opptatt av at mennesker har rettigheter, friheter, men også et ansvar – både for seg selv og for de rundt seg. Vi er en del av et fellesskap hvor det må være plass til alle. Min og din livskvalitet, våre rettigheter og friheter, er vårt felles ansvar. Mennesker er individer med unike egenskaper. Menneskerettighetene er både individuelle og knyttet til grupper av mennesker. Dette understreker at mennesker er sosiale dyr, og trenger inkluderende og ansvarlige fellesskap for å leve gode liv.

Livssynshumanismen har blitt kritisert for at den i for liten grad er opptatt av verden utenfor mennesket. Humanistforbundet mener at mennesket som en del av et økosystem vi selv er avhengig av for vår eksistens, har et stort ansvar for å ta vare på miljøet. Vi må ta vare på dyrene, naturen og planeten vi bor på både for å kunne leve gode liv og utvise ansvar som gode humanister. Humanistforbundet forstår altså mennesker både som individ og fellesskap, og dette menneskelige fellesskapet som en del av naturen og kretsløpet til planeten vår.

Humanistforbundets forståelse av humanisme

Humanistforbundet er et livssynssamfunn for humanister. Dette betyr at vi har som felles utgangspunkt et livssyn der mennesket står i fokus og utgjør målestokken for rett og galt. Vi tror at vitenskapen og den menneskelige fornuft har forklart hvordan verden og mennesket ble til, og hvordan vi gjennom evolusjon har blitt til deg og meg – akkurat slik vi er her og nå. Vi er tilhengere av en sekulær stat og likeverd mellom alle livssyn, religiøse og sekulære. Dette følger altså en tradisjonell definisjon av humanismen som sekulært livssyn.

Vårt humanistiske livssyn gir i tillegg den enkelte frihet til selv å svare på om det finnes noen gudommelig, åndelig eller overnaturlig virkelighet utenfor mennesket, og det vi kan se og beskrive gjennom vitenskapen, eller ikke. Alle som ønsker å stå sammen om vår forståelse av de humanistiske kjerneverdiene er velkomne i vårt humanistiske fellesskap. Dette gjør at vi anerkjenner ikke-troende, agnostiske og troende humanister likeverdig (blant annet gjennom to typer likeverdig medlemsskap). Vi er også åpne for ulike kultur- og tradisjonsuttrykk i våre humanistiske seremonier – inkludert religiøse symboler og innslag.

Humanistforbundets «mantra» er humanisme for mangfold og fellesskap. Dette er vår ambisjon både for oss selv og det samfunnet vi er en del av. Vi ønsker mangfold hjertelig velkommen i egne rekker, og tror mangfold er en styrke og en berikelse for samfunnet. Vi ønsker å skape inkluderende fellesskap både hos oss internt, og bidra til et rausere fellesskap i det norske samfunnet rundt oss.

Kjenner du deg igjen?

Dersom Humanistforbundets humanisme høres ut som en livssyn du kan kjenne deg igjen i, kan du lese mer om hvordan du blir medlem her.

Her finner du mer informasjon om, og kan bestille, våre humanistiske seremonier.

Hjertelig velkommen i humanistenes rekker!

For mer informasjon om og inspirasjon til humanisme, anbefaler vi å ta en tur innom bloggen vår.

Det er også vel verdt å lese denne ypperlige artikkelserien fra Fri Tanke om den humanistiske kulturarven.
Wikipediaartikkel om humanisme på norsk finner du her.

Hurra for 17.mai – hurra for oss!

Hurra for 17.mai – hurra for oss!

Kjære nordmenn!

I dag er det Norges nasjonaldag og vi skal feire Grunnloven. Lover som var revolusjonære og nyskapende da de ble skrevet i 1814.
Vi skal hedre alle de viktige menneskene og handlingene som har bidratt til at Norge har blitt til det landet vi kjenner i dag.
De som kjempet under krigen, de som skrev Grunnloven, de som kjempet frem kvinners og barns rettigheter, de som mente trosfrihet var viktig, de som la grunnlaget for velferdssystemet, de som hevdet retten til offentlig informasjon.
Ytringsfrihet og demokrati kom ikke av seg selv. Det var noen som kjempet for dem.

Folkets Grunnlov

Som et fundament i denne kampen har Grunnloven vår ligget. Selv om mange lover ikke har endret seg stort, har Grunnloven vært et levende lovverk, et produkt av sin tid og endret seg med tiden og folkets vilje og interesser. Det har skjedd mye siden 1814, blant annet når det kommer til trosfrihet og toleranse for kulturmangfold. Og dette reflekteres i Grunnloven. Heldigvis.

Paragraf 2

Grunnlovens paragraf 2 stadfester den norske nasjonens verdigrunnlag. Visste du at det var først i 1964 vi fikk trosfrihet i Norge? I 1814 stod det i grunnlovens § 2; «Den evangelisk-lutherske religion forbliver statens offentlige religion. De indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at oppdrage deres børn i samme. Jesuiter og munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til riget». Formuleringen av verdigrunnlaget i Grunnloven har blitt revidert seks ganger, sist i 2014. I dag lyder den slik: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene».

Kristen og humanistisk

Dette gir et tydelig signal om at humanistisk tankegods og verdier er en del av staten Norges kulturelle arv. Samtidig settes humanistisk og kristen arv opp ved siden av hverandre. Dette antyder at de ikke er det samme, men forenelige. Det er summen av dette historiske arvegodset med to kilder som utgjør den norske nasjonens verdigrunnlag.

Hva betyr humanismen i Grunnloven?

Grunnloven er selve grunnmuren i det norske lovverket. Men den er også knapp og åpen for tolkning. Hvordan vi skal forstå hva vår «humanistiske arv» er og betyr, forblir åpent. Et sted å lete etter slike tolkninger, er i bestemmelser om hvordan vi skal lære barna våre om dette verdigrunnlaget. For barnehagen og skolen sier formålsparagrafene at man «skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane». Her tolkes det slik at verdiene i humanistisk arv og tradisjon kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn. Humanistisk arv og tradisjon forstås ikke som en eksklusiv kulturell arv for den norske nasjonen. Den er en delt arv med andre samfunn, på tvers av religion og livssyn.

En humanistisk feiring

Noe som er unikt for Norge, er hvordan denne humanistiske arven viser seg på nasjonaldagen vår. Vi feirer ikke Grunnloven og selvstendigheten vår med militærparader, hvor landets muskler måles i størrelsen på våpnene eller militærkjøretøyene. Vi fyller gatene med barn og sang, flagg og halvsur korpsmusikk. Det er ikke militær presisjon og profesjonell regi som preger 17.mai, men dugnadsånd og ekte menneskelighet. Ved å sette barna i sentrum for feiringen, og å løfte fram de som kjempet frem rettigheter for undertrykte og utstøtte grupper, får humanistiske verdier kraft og relevans for oss alle sammen. Ihvertfall denne ene dagen.

Vi må stadig kjempe

For det finnes krefter, nå som i 1814, som utfordrer verdigrunnlaget vårt. Interesser som fremmer polarisering og ekstremisme. Som splitter istedenfor å samle. Som spiller på frykt og hat istedenfor raushet og kjærlighet. Da er det viktig å bli minnet på at det i et demokrati som Norge er vi, folket, som er ansvarlige for å hindre at disse kreftene ikke vinner. Vi må jobbe mot alle forhold i samfunnet vårt som utfordrer menneskeverdet og demokratiet. En gang var det Camilla Collet og Henrik Wergeland som sto på barrikadene. Neste gang er det deg eller meg.

Norge er oss

Ingen kan si det bedre enn vår egen konge; «Nordmenn er engasjert ungdom og livserfarne gamle. Nordmenn er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting. Med andre ord: Norge er dere. Norge er oss. Når vi synger «Ja vi elsker dette landet», skal vi huske på at vi også synger om hverandre. For det er vi som utgjør landet. Derfor er nasjonalsangen vår også en kjærlighetserklæring til det norske folk. Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre. At vi skal bygge dette landet videre – på tillit, felleskap og raushet. At vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk. At Norge er ett».

Gratulerer med dagen, kjære Norge, og hurra for oss – la oss feire vårt flotte, verdifulle mangfold og varme fellesskap!

 

Vil du lese mer om Humanistforbundets verdigrunnlag og forståelse av humanismen? Eller kunne du tenke deg å bli medlem?
Ta gjerne kontakt med oss, vi vil høre hva du tenker om humanismen og dens betydning i Norge idag!

Humanismebanken

Hva er humanisme?

Humanisme: definisjon, menneskesyn og ulike forståelser

Humanisme er et begrep med mange ulike definisjoner og forståelser. Det er vanskelig å finne én felles definisjon av humanisme som alle vil være enige om. Her ser vi på noen sentrale humanistiske verdier, tradisjoner og tankesett, og livssynhumanismen slik vi forstår den.

Humanisme er et livssyn

Humanisme er anerkjent som et livssyn, både i Norge og internasjonalt. Et livssyn blir av Store Norske Leksikons definert som «en mer eller mindre sammenhengende og teoretisk begrunnet oppfatning av menneskelivets vilkår, funksjoner, oppgaver, mål og mening». Et livssyn forklarer gjerne hvordan en forstår menneskets plass i verden og hva som er et godt liv for mennesker. Livssyn deles gjerne inn i religiøse og ikke-religiøse, eller sekulære, livssyn. Et humanistisk livssyn er for mange et sekulært alternativ til religion. Men det finnes også mennesker som definerer seg som kristenhumanister, muslimske humanister eller humanister med annen religiøs eller åndelig tro.

Humanismens menneskesyn

Som livssyn setter humanismen mennesket i sentrum for alt. Mennesket er målestokken i alle moralske spørsmål. Hva som er godt eller ondt i en bestemt situasjon, bestemmes av om konsekvensene for mennesket er positive eller negative.

Livssynshumanismen mener at alle mennesker er  verdifulle i kraft av å være mennesker. Menneskeverdet er medfødt, og kan ikke mistes. Alle mennesker er like mye verdt. Det betyr ikke at mennesker er feilfrie, men at menneskets verdighet og likeverd er grunnmuren i humanismens menneskesyn.

Humanister mener at alle mennesker har de samme grunnleggende friheter, rettigheter og ansvar. Men ikke alle har de samme mulighetene til å virkeliggjøre dem. Et godt liv er ifølge humanismen at den enkelte har mulighet for å være seg selv, i frihet og med verdighet, i fellesskap med andre. Verdenserklæringen om menneskerettighetene er et helt sentralt dokument for de fleste livssynshumanister.

Livssynshumanisme og humanistisk filosofi

En av grunnene til at det er vanskelig å lage én definisjon av humanisme, er at humanisme både er et livssyn og en større filosofisk tradisjon på én og samme tid. Store Norske Leksikon sin artikkel om humanisme deler humanismen inn i livssyn, filosofisk retning og bevegelse. Her, og i de fleste vestlige bøker om humanisme, peker en utelukkende på europeiske kilder og tenkere for humanistisk tankegods. Ofte løftes rennesansehumanistene, med inspirasjon fra antikkens filosofer, frem som opphavsmennene til humanismen som filosofi og livssyn.

I boken om humanisme i Universitetsforlagets «Hva er?»-serie fra 2011, løfter forfatter Dag Hareide frem tenkere også utenfor Vesten som mulige kilder til humanistisk tenkning. Enkelte av disse er langt eldre enn de europeiske kildene som vanligvis forbindes med humanismen. I 2016 kom det ut en bok i Norge kalt «Islamsk humanisme» som argumenterer for at islam er bygget på, og har rom for, humanisme som del av religionen og et religiøst liv.

Det er altså flere syn på hvor humanisme som filosofi og som livssyn stammer fra, og hvem som kan påberope seg opphavsrett eller eierskap til tankegodset og verdiene.

Humanisme i Norge

I 2012 ble den norske Grunnloven revidert, og idag lyder første setning av § 2 slik: «Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår.» Dette gir et tydelig signal om at humanistisk tankegods og verdier er en del av staten Norges kulturelle arv fra fortiden. Samtidig settes humanistisk og kristen arv opp ved siden av hverandre. Dette antyder at de ikke er det samme, men forenelige. Det er summen av dette historiske arvegodset med to kilder som utgjør den norske nasjonens verdigrunnlag.

En utvidet versjon finner vi i formålsparagrafene for både barnehagene (i Barnehageloven) og skolen (i Opplæringsloven), som ble revidert noen år tilbake. Disse sier at institusjonene «skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.» Her ser vi at lovgiverne mener verdiene i humanistisk arv og tradisjon kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn». Humanistisk arv og tradisjon forstås altså ikke som eksklusiv kulturell arv for den norske nasjonen. Den er en delt arv med andre samfunn, på tvers av religion og livssyn.

Humanisme som begrep står altså sentralt og sterkt i norsk lov, men hva som forstås som «humanistisk arv (og tradisjon)» er åpent for tolkning. Hvilken definisjon av humanisme man bruker, vil avgjøre hvordan man forstår humanisme. Og dermed om man opplever at nasjonen Norge lever opp til den humanistiske arven den har definert som sentral i sitt verdigrunnlag.

Humanistforbundets menneskesyn

Humanistforbundet er opptatt av at mennesker har rettigheter, friheter og ansvar – både for seg selv og for de rundt seg. Vi er en del av et fellesskap hvor det må være plass til alle. Min og din livskvalitet, våre rettigheter og friheter, er vårt felles ansvar. Mennesker er individer med unike egenskaper. Menneskerettighetene er både individuelle og knyttet til grupper av mennesker. Dette understreker at mennesker er sosiale dyr, og trenger inkluderende og ansvarlige fellesskap for å leve gode liv.

Livssynshumanismen har blitt kritisert for at den i for liten grad er opptatt av verden utenfor mennesket. Humanistforbundet mener at mennesket som en del av et økosystem vi selv er avhengig av for vår eksistens, har et stort ansvar for å ta vare på miljøet. Vi må ta vare på dyrene, naturen og planeten vi bor på både for å kunne leve gode liv og utvise ansvar som gode humanister. Humanistforbundet forstår altså mennesker både som individ og fellesskap, og dette menneskelige fellesskapet som en del av naturen og kretsløpet til planeten vår.

Humanistforbundets forståelse av humanismen

Humanistforbundet er et livssynssamfunn for humanister. Dette betyr at vi har som felles utgangspunkt et livssyn der mennesket står i fokus og utgjør målestokken for rett og galt. Vi tror at vitenskapen og den menneskelige fornuft har forklart hvordan verden og mennesket ble til, og hvordan vi gjennom evolusjon har blitt til deg og meg – akkurat slik vi er her og nå. Vi er tilhengere av en sekulær stat og likeverd mellom alle livssyn, religiøse og sekulære. Dette følger altså en tradisjonell definisjon av humanismen som sekulært livssyn.

Vårt humanistiske livssyn gir i tillegg den enkelte frihet til selv å svare på om det finnes noen gudommelig, åndelig eller overnaturlig virkelighet utenfor mennesket, og det vi kan se og beskrive gjennom vitenskapen, eller ikke. Alle som ønsker å stå sammen om vår forståelse av de humanistiske kjerneverdiene er velkomne i vårt humanistiske fellesskap. Dette gjør at vi anerkjenner ikke-troende og troende humanister likeverdig (blant annet gjennom to typer likeverdig medlemsskap). Vi er også åpne for ulike kultur- og tradisjonsuttrykk i våre humanistiske seremonier – inkludert religiøse symboler og innslag.

Humanistforbundets «mantra» er humanisme for mangfold og fellesskap. Dette er vår ambisjon både for oss selv og det samfunnet vi er en del av. Vi ønsker mangfold hjertelig velkommen i egne rekker, og tror mangfold er en styrke og en berikelse for samfunnet. Vi ønsker å skape inkluderende fellesskap både hos oss internt, og bidra til et rausere fellesskap i det norske samfunnet rundt oss.

Kjenner du deg igjen?

Dersom dette høres ut som en humanisme du kan kjenne deg igjen i, kan du lese mer om hvordan du blir medlem her.

Her finner du mer informasjon om, og kan bestille, våre humanistiske seremonier.

Hjertelig velkommen i humanistenes rekker!

 

 

For mer informasjon om og inspirasjon til humanisme, anbefaler vi blant annet bøkene det er lenket til over.
Det er også vel verdt å lese denne ypperlige artikkelserien fra Fri Tanke om den humanistiske kulturarven.
Wikipediaartikkel om humanisme på norsk finner du her.

Humanisme for dagens og fremtidens Norge?

Hva mener Humanistforbundet?

Hva er forbundets verdier, forståelser av verden og mennesket, og hva vil vi at humanismen skal bety for verden?

Dette er spørsmål vi ofte får og som vi stadig besvarer – nå sist gjennom vårt innlegg i en flott panelsamtale om humanisme med andre gode humanister som Dag Hareide, Oddbjørn Leirvik og Arshad Jamil på Kulturhuset 16.mars. Vi gjengir innlegget her, og vil gjerne høre fra deg hva du tenker!

Et livssynsfellesskap for humanister

Det betyr at vi setter mennesket i sentrum av vårt syn på livet og verden rundt oss, og bruker mennesket som målestokk i spørsmål om etikk og moral, godt og ondt. Med det mener vi at;  

  • alle mennesker er født med en umistelig verdi som ikke kan måles i penger 
  • alle mennesker (i kraft av å være mennesker) er like mye verdt
  • hvert enkelt menneske har helt unike ressurser som de skal få muligheten til å bidra med til felleskapet og som fellesskapet bør behandle som en verdi 
  • alle mennesker er født med de samme friheter og rettigheter som skal sikre hver enkeltes mulighet til å få være den de er – med hele seg og akkurat sånn som de er 
  • vi mennesker har et stort ansvar i verden, både for å ta vare på hverandre, de andre dyrene og planeten vi bor på
  • mennesker har en unik evne til å skaffe oss kunnskap om oss selv og den verden vi lever i, og derfor har vi også et ansvar for å fremskaffe, forvalte og bruke kunnskap til beste for fellesskapet og den verden vi lever i
  • vi har en naturvitenskaplig tilnærming til hvordan universet ble til, hvordan det oppstod liv på jorden og hvordan dette livet utviklet seg til oss mennesker som er her idag 

Hvorfor?

Vi holder spørsmål om “hvorfor” universet ble til, “hvorfor” det oppstod liv på jorda og “hvorfor” liv ble til menneske, åpent for hver enkelt å svare på selv. Vi holder også åpent “hvorfor” hvert enkelt medlem, bestiller av våre seremonier, dialogpartner eller andre vi er i kontakt med ønsker å sette mennesket i sentrum og bruke menneskeverd og likeverd, menneskets friheter og ansvar, som utgangspunkt for etikk og moral. Vi er altså mer opptatt av AT folk vil jobbe for humanistiske verdier, og mindre av HVORFOR de vil det. Flesteparten av våre medlemmer har funnet sitt “one and only” livssynssamfunn i oss, fordi de ønsket seg et alternativ til et religiøst livssynsfellesskap. Men vi ønsker også medlemmer som både vil være medlem hos oss og i andre tros- eller livssynssamfunn, inkludert i moskeer eller i Den norske kirke, hjertelig velkomne. Vi har medlemmer som tror på feer, som tror på guder, som er usikre, som ikke tror på noe vitenskapen ikke kan bevise – det spiller ingen rolle for oss så lenge de vil jobbe for humanisme sammen med oss. Det som spiller en rolle er AT de ønsker et livssynsfellesskap rundt de humanistiske kjerneverdiene.  

Erkjennelsen

Dette bygger på en erkjennelse av at mennesker er komplekse vesener med sine egne erfaringer og ønsker, og at folk (hos oss) skal få plass til å være hele seg med alt sitt mangfold og kompleksitet. Dette er også en erkjennelse av at det er mange veier inn til humanisme og at humanisme kan fungere som en felles samlende plattform – et utgangspunkt for dialog, aksept for annerledeshet og i siste instans et bedre samfunn. Derfor arrangerer vi også skreddersydde seremonier for alle som ønsker å feire eller markere viktige dager i livet sitt sammen med oss, enten de vil at vi skal skvette sprit til småfolket, ha med symboler, bønner eller liknende fra en eller flere religioner, eller om de ønsker seg en rent sekulær seremoni som feirer kjærlighet og fellesskap mellom mennesker. 

I Grunnloven står den humanistiske arven skrevet inn i staten Norges verdigrunnlag. Betyr det at landet vårt, og vi som fellesskap, lykkes med å sette menneskeverd, likeverd og menneskelige hensyn først?  

  • Halvparten av ungdomsskoleelever med nedsatt funksjonsevne undervises utenfor et vanlig klassemiljø, noe som gjør at de oftere blir sosialt isolert. 85 000 potensielle kolleger med nedsatt funksjonsevne ønsker seg i dag en jobb – men får ikke slippe til  
  • Den offentlige samtalen i Norge har blitt polarisert. Ytterpunktene blir mer ekstreme, og påvirker også de som beveger seg i midten. Sosiale medier kan både gi opplevelser av fellesskap, men også enormt utenforskap, særlig blant ungdom. Redsel for mobbing, hets og trusler kan føre til at viktige stemmer velger å ikke ytre seg, så vi som fellesskap går glipp av deres bidrag 
  • Chatboter svarer på spørsmålene våre, lærende programvare fases inn i offentlig forvaltning, helsevesenet tester ut nye måter å bruke kunstig intelligens på, roboter kan ta over stadig flere av menneskers oppgaver – inkludert kirurgi. Kommersielle aktører styrer utviklingen, ikke politikerne, og ofte uten transparens og en bredere samtale 

Raus og inkluderende

På grunn av dette – og mange andre utfordringer – trenger vi å være mange sammen som løfter de menneskelige hensyn og verdier høyere opp på agendaen! Hvis vi klarer å skape et bevisst eierskap til disse verdiene våre sammen og på tvers, også kan gi grobunn for å gjøre flere felles handlinger sammen som i sum kan bidra til et mer humant og humanistisk Norge. Når vi ønsker oss et raust og inkluderende Norge bygget på humanistiske verdier, må vi finne ut hva vi kan gjøre for å bidra til dette – hver for oss og i fellesskap. Vi ser på humanismen som en fantastisk plattform ikke bare for verdifellesskap, men for handlingsfellesskap, for et mangfold av mennesker i Norge.  

En humanisme for mangfold og fellesskap gir rom for en masse forskjellige handlinger, utifra hva som gir mening og skaper engasjement for den enkelte. Dialog – det å skape en samtale uten formål om å overbevise andre om at jeg har det eneste riktige svaret – er en viktig handling i seg selv.

Nå vil vi gjerne høre fra DEG! Hvordan kan vi gjøre disse viktige kjerneverdiene om til praktisk handling? Hva er humanisme for deg?  

Hverdagshumanisme

Hverdagshumanisme er et mål for Humanistforbundet. Vi jobber for en humanisme som har rom for mangfold og som skaper fellesskap. Da må vi som livssynssamfunn både bidra til fellesskapet og skape rom for å lage fellesskap. Vi har allerede i dag mange frivillige; våre fantastiske seremoniledere, de bidrar til mangfoldige seremonier og skaper fellesskap gjennom de drømmeseremonier vi sammen skaper. Men vi ønsker å skape mer mangfold og flere fellesskap. Gjennom å gjøre humanisme i praksis håper vi å kunne skape #hverdagshumanisme. Hverdagshumanisme kan skape et bedre samfunn for mange, og et bedre samfunn av mange.

Et av våre medlemmer er Åse Kamilla Aslaksen. Hun skal være en av primusmotorene i prosjektet #hverdagshumanisme. Dette prosjektet skal skape små flater hvor vi kan inspirere hverandre til å gjøre humanisme og skape fellesskap mellom oss humanister.

Våre medlemmer ønsker seg arrangementer, fester, debatter, fakkeltog og kafémøter. Målet er å få til dette i hele landet.Er du interessert i å bidra? Er du interessert i å delta? Gi oss en tilbakemelding på post@humanistforbundet.no så kan vi skape humanisme i praksis.

Digitaliseringsministeren må holde folk i fokus

Første gang publisert på verdidebatt.no 22. januar

Norge har fått en viktig ny statsrådpost når Nikolai Astrup trer inn i rollen som digitaliseringsminister. IKT-bransjen har lenge jobbet for å få på plass en digitaliseringsminister og jublet i mange kanaler da nyheten kom mandag. At norske IKT-selskaper skal få en statlig stemme opp mot giganter som Google, Apple og Amazon vekker forståelig nok begeistring. Humanistforbundet heier også på utnevnelsen. Men digitalisering handler om mer enn penger, makt og prestisje – det handler om mennesker, menneskeverd og likeverd. Vi lever i den digitale teknologiens tidsalder og er avhengige av teknologisk nyvinning for å utvikle oss som samfunn og løse felles utfordringer. Men utfordringene kan ikke løses av teknologien alene. Vi trenger en inkluderende offentlig samtale for å sikre at fremskritt ikke undergraver menneskeverd og menneskerettigheter, og at de kommer alle mennesker til gode. Vi må kunne besvare hvordan fremskrittene i den teknologiske utviklingen kan og bør styres. Humanistforbundet hilser derfor digitaliseringsminister Astrup velkommen med en etterlysning; en mer inkluderende offentlig samtale om den nye teknologiens potensiale og risiko for menneskerettigheter og likeverd i Norge.

Kunstig intelligens i Norge

Teknologirådet lanserte i september 2018 rapporten “Kunstig intelligens – Muligheter, utfordringer og en plan for Norge”. Måneden etter arrangerte Aftenposten sin Atech-konferanse om kunstig intelligens. Det er liten tvil om at denne teknologien er kommet for å bli i Norge, og at den skaper oppmerksomhet og engasjement. I  mange sektorer er ulike typer påkalt “smal” eller avgrenset kunstig  intelligens tatt i bruk. Avanserte algoritmer gjør det enklere å  analysere ulykker, identifisere hatytringer på nett, støtte leger i å  stille diagnoser og dommere i å utmåle straff.

Norge – en teknologioptimistisk nasjon

Norske  myndigheter har stor tro på teknologisk utvikling og digitale  virkemidler. “Jeg er teknologioptimist”, sa statsminister Erna Solberg i  sin tale på Atech-konferansen i fjor høst. «Digitalt førstevalg i staten» er et sentralt mantra, og teknologi som chatte- og saksbehandlingsroboter er på fremmarsj i offentlige sammenhenger i Norge. Statsministeren  hevdet i sitt innlegg at det ikke vil være hensiktsmessig med en egen  nasjonal strategi for kunstig intelligens, ettersom teknologien vil  treffe og brukes ulikt i forskjellige sektorer og hvert fagfelt kjenner  sine utfordringer og muligheter best selv. Statssekretær Paul Chaffey  uttalte i forlengelsen av dette, at utviklingen drives frem av bransjen  selv, og at politikerne ikke må være bremseklosser for teknologisk  nyskapning. Politikerne vil først komme på banen om det skulle vise seg  at kunstig intelligens medfører problemer på samfunnsnivå.

Denne type sektortilnærming så vi i den digitale strategien for utviklingsarbeidet som Nikolai  Astrup, den gang utviklingsminister, lanserte i fjor sommer et eksempel  på. I den kan vi lese at det er «en utfordring at viktige beslutninger  om digitalisering og teknologiutvikling fattes av kommersielle og  ikke-statlige aktører. Derfor må det jobbes strategisk for å bidra til  at digitale tiltak i utviklingspolitikken også ivaretar frihet,  sikkerhet, demokratiske verdier og universelle rettigheter” (s. 7).

Dette  er en betimelig påpekning, like relevant på hjemmebane som  internasjonalt, og i alle sektorer som benytter kunstig intelligens og  relatert teknologi. Når byråkratene kan forutse og diskutere dilemmaer i  teknologiutviklingen, burde også de folkevalgte føle seg kallet til å  løfte dette høyere opp på agendaen. Dette er ikke en ideologisk øvelse  om frie markedskrefter mot statlig regulering, det handler om  utviklingen innen sentrale politikkområder som helse og omsorg,  utdanning, transport og samferdsel, sikkerhet og arbeid. Selv om hver  sektor vil måtte definere egne muligheter og risikoer, vil mange av de  grunnleggende spørsmålene og utfordringene være felles, verdispørsmålene  i særdeleshet.

Kunstig intelligens, menneskerettigheter, menneskeverd og likeverd

I  debatten om kunstig intelligens har spørsmålet om menneskerettigheter  og likeverd vært løftet av flere aktører internasjonalt. I 2017 ble de  såkalte Asilomar AI Principles utmeislet av forskere og bransjeaktører. Disse prinsippene slår  blant annet fast at kunstig intelligens-systemer skal utvikles og  operere slik at de er kompatible med menneskets verdighet, rettigheter,  friheter og kulturelt mangfold (prinsipp 11). FNs fagorganisasjon for  informasjons- og kommunikasjonsteknologi (ITU) arrangerte i mai i år sin  andre «AI for Good Global Summit» med fokus på hvordan kunstig intelligens kan bidra til oppnåelse av bærekraftsmålene. En rekke store aktører innen både menneskerettighetsfeltet og digital teknologi utviklet og signerte også i mai Toronto-deklarasjonen om retten til likestilling og ikke-diskriminering i maskinlæringssystemer. Sentrale aktører anerkjenner altså at kunstig intelligens i ulike  former gir oss både muligheter og utfordringer, men til nå er etiske  retningslinjer på området av frivillig og ikke-bindende karakter.  Foreløpig later norske myndigheter til å avvente hva som kommer ut av europeisk samarbeid på området.

Etterlyst: Myndighetsinitiativ til offentlig samtale om kunstig intelligens i Norge

Teknologirådets  rapport fra september i fjor gir offentlige myndigheter 14 anbefalinger  for utviklingen av en større strategi for arbeidet med kunstig  intelligens i Norge. Anbefaling 14 peker på behovet for en bred og  inkluderende nasjonal dialog om kunstig intelligens, på initiativ fra  myndighetene. Dette for å involvere flest mulig slik at myndighetene kan  få gode råd til politikkutvikling og strategisk arbeid.

I sommer lanserte den australske menneskerettighetskommisjonen et treårig prosjekt om menneskerettslige muligheter og utfordringer ved nyere teknologi, hvor samfunnsaktører inviteres til å delta i fag- og politikkutvikling. Vi kan altså se «down under» for et praktisk eksempel på hvordan en slik samtale kan legges til rette. Rapporten som den australske menneskerettighetskommisæren lanserte sitt nye  prosjekt gjennom, inneholder konkrete spørsmål til publikum og  instruksjoner om hvordan innspill kan sendes inn. En ekspertgruppe for  prosjektet er opprettet, og flere offentlig åpne konsultasjonsrunder er  planlagt for å sikre innspill underveis i prosessen.

Vi  er et mangfold av aktører i Norge som med ulike innfallsvinkler kan  bidra i en slik åpen offentlig samtale om både styrking og regulering av  teknologiutviklingen, til beste for enkeltindivider og samfunnet. Med  basis i vårt humanistiske livssyn vil vi i Humanistforbundet ønske  spørsmål om menneskeverd, likeverd, inkludering og selve definisjonen av  hva et menneske er i den digitale teknologiens tidsalder høyt på  agendaen. For å forstå bredden i utfordringer, muligheter og  konsekvenser for ulike individer og grupper av mennesker i  teknologiutviklingen best mulig, må mennesker med ulike bakgrunner,  forutsetninger og forståelser få bidra med sine unike perspektiver.

Humanistforbundet  mener det er på tide at norske myndigheter tar initiativ til en bredere  og mer inkluderende offentlig samtale om kunstig intelligens. En slik  samtale må foregå åpent og offentlig, ikke på konferanser som koster  tusener av kroner å delta på. Spørsmålene som kunstig intelligens  bringer til torgs er av samfunnsinteresse, og hele bredden i samfunnet  må få mulighet til å delta i diskusjonen. Slik vil også våre folkevalgte  bli bedre i stand til å fatte gode beslutninger i en spennende,  krevende og enormt raskt foranderlig tid for oss mennesker. Vår nye digitaliseringsminister kan herved regne seg som utfordret!

Trappeåndens tale

Hva burde jeg egentlig sagt?

Du kjenner kanskje opplevelsen av å komme på dagen etter, uka etter eller flere år seinere hva du egentlig burde ha sagt i en konkret situasjon? Viktige poenger du glemte eller et spørsmål du ikke der og da helt forstod og derfor svarte dårlig på? Sånn har jeg det i hvert fall ganske ofte, og nå har jeg fått et navn på det: “trappeånden” (fra fransk l’esprit de l’escalier). Navnet peker mot at vi ofte finner svaret i bunnen av trappa, når det er for sent til å gå tilbake og levere det gode svaret. Jeg har det ofte slik. 12 år etter husker jeg fortsatt et konkret spørsmål fra en muntligeksamen som jeg ikke forstod før en god stund etter, og som jeg hadde et ordentlig godt svar på – jeg skulle så gjerne tatt en kaffe med den sensoren for å besvare det spørsmålet idag!

Nylig var jeg så heldig å få spille inn en radiosamtale med min far, som er teolog, og en dyktig journalist om humanisten Jesus. Også denne gangen har trappeånden trådt til for fullt, og ettersom radio er litt som muntligeksamen tenkte jeg heller å skrive ned en bekjennelse av mine tilkortkommenheter i Verdibørsen 25.desember 2018 enn å brenne inne i 12 år med disse også:

1. Jeg og Humanistforbundet heier både på mangfoldet og tradisjonsbærerne i humanismen

Min første tilkortkommenhet på eteren var å ikke gripe anledningen til å framsnakke den viktige rollen Human-Etisk Forbund (HEF) har spilt i norsk humanismes historie og fortsatt spiller i det norske samfunn idag. HEF har vært en helt uunnværlig aktør for å spre humanistisk tankegods og fremme tros- og livssynsfrihet i Norge, og jobber utrolig godt og prinsipielt med likebehandling på vegne av alle – noe alle tros- og livssynssamfunn (Humanistforbundet inkludert) nyter godt av. De arbeider kunnskapsorientert med viktige spørsmål for mennesket i samtiden, slik som genteknologi og ekstremisme. Jeg heier på og har stor respekt for humanetikerne og HEF!

Den store og dominerende plassen HEF har hatt i Norge i en mannsalder, betyr også at humanetikken har framstått som det tydeligste alternativet til religiøse livssyn for store deler av befolkningen. Over tid har humanetikerne tatt større og større eierskap til humanisme-begrepet, og har for majoriteten i Norge vært det eneste referansepunktet for hvordan et humanistisk livssyn kan se ut og arte seg. Humanister kan imidlertid også være forskjellige, og med flere aktører på humanismefeltet i Norge følger dynamikk og mangfold. Dette betyr at humanismen blir tilgjengelig for flere. Det tror jeg er til beste for fellesskapet!

2. Tro er et vanskelig ord fordi det betyr forskjellige ting for ulike mennesker

Min andre glipp var at jeg flere ganger pekte på at “tro er et vanskelig begrep”, men jeg forklarte ikke hvorfor jeg mener at tro kan være krevende å snakke om. Jeg tenker ikke tro er vanskelig å snakke om fordi det er for privat, men fordi det er personlig. Min oppvekst og mine personlige opplevelser med (og uten) tro gjennom livet, samtaler med mennesker med ulike bakgrunner og forhold til tro og/eller religion eller ikke-religiøse livssyn, og studier i både teori og praksis av ulike religiøse tradisjoner, har bidratt til min forståelse av hva “tro” er og ikke er. Jeg skulle så gjerne ønsket at jeg benyttet sjansen da jeg først fikk sendetid til å “oversette” litt mellom ulike forståelser.

For det første tenker jeg at tro og religion ikke trenger være det samme. Den norske tradisjon med sitt protestantiske, lutherske tankegods har gitt oss en intuitiv oppfatning av tro som kan være vanskelig å oversette til en del andre tradisjoner. Det er vanlig å tenke at en kristen er en som tror, mer eller mindre bokstavelig, på nytestamentet som sann historiefortelling. Denne troen er en slags indre overbevisning som bor et sted i hjerte/mageregionen, og som i større eller mindre grad står i dialog med hjernen og rasjonalet. Når man har en kristen tro (altså når man tror at historiene om Jesus er sanne) tilhører man religionen kristendom. Hvis man ikke tror at historiene om Jesus er sanne, så er man ikke kristen. Her er nok befolkningens og kirkens oppfatning av hvem som er kristen ganske forskjellig. Den norske kirke regner alle døpte som kristne, det gjør ikke de døpte flest.

Erwin Cohn, forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo (den jødiske menigheten), oppsummerte elegant en ganske annen innfallsvinkel nylig. “Spør du meg om jeg er en troende, vet jeg ikke hva jeg skal svare. Hva er tro? Spør du meg derimot om jeg er praktiserende, om jeg er religiøs, er svaret klart. Såklart er jeg det, jeg er jo jøde!” En slik forståelse av religion vil nok mange mennesker i verden kjenne seg godt igjen i. For et stort flertall av verdens religiøse er religion noe man gjør, noe som inndeler uka og årskalenderen, som preger språk, talemåter og historiefortelling – en naturlig bestanddel i et liv heller enn noe man tror.

Når vi gjør religion, skjer dette ofte ved store overganger i livet, sentrale tidspunkt i årskalenderen, når ting går skeis – eller vi prøver å forebygge at de skal gå skeis. Ute i verden (og til dels her hjemme) ofrer mange i sitt lokale tempel dersom et familiemedlem er sykt eller en skal starte opp en ny business. En går ekstra ofte til fellesbønn under religiøse høytider, for da “teller det ekstra”. I Norge døpes fortsatt de fleste barn i kirken, og mange sliter kirkebenkene på julaften som fast tradisjon – selv om de aldri går dit ellers. Vi er i Norge altså ikke ukjente med å gjøre religion uten nødvendigvis å tro. Dette gir oss et ganske godt grunnlag for å kunne forstå mennesker med annen bakgrunn – hvis vi bare kobler disse begrepene litt fra hverandre og ser på oss selv med et utenfrablikk. Mennesker kan tro med både hjerte/mageregionen og hjernen, eller de kan gjøre religion uten å tro så veldig – eller begge deler, eller ingen av dem.

3. Vi kan forstå hverandre – på tvers av om vi tror eller ikke, tilhører en religion eller ikke

Jeg er overbevist om at ulike mennesker kan forstå hverandre på tvers av ulike erfaringer og forståelse av tro, religion, livssyn, kultur og språk. Men da må vi først være bevisste hvem vi selv er og hvordan det preger vår forståelse av oss selv, den andre og verden vi lever i.

For meg personlig, og jeg opplever som sagt at tro er personlig, var min tro gjennom oppveksten et uttrykk for hvem jeg er som menneske. Jeg er et følelsesmenneske, og for meg var Gud en følelse. En visshet i mage/hjerteregionen om at noen elsket meg høyere enn alt, at jeg hadde en bestevenn som aldri ville svikte meg, og at jeg alltid var trygg i livet fordi noen holdt sin beskyttende hånd over meg uten at jeg kunne se det. Fortellingene om Jesus forholdt jeg meg først til veldig konkret; det jeg leste i tegneseriebibelen var sanne historier fra virkeligheten. Etter hvert som jeg ble eldre vokste nok abstraksjonsnivået mitt også; de konkrete historiene om Jesus trengte jo ikke være historisk sannhet for å ha et sant budskap, og sannheten om Guds kjærlighet til meg var ikke bundet av historiefaglig etterprøvbarhet. Hjerte/mageregionen og hjernen var i dialog om tingene. De fleste av mine venner syntes det var rart at jeg trodde på Jesus, det var ikke vanlig der jeg vokste opp. Når jeg senere fikk flere kristne venner, opplevde jeg et språkløst, naturlig fellesskap som var viktig for meg.

Men når Gud er en følelse, kan den følelsen gå over. Slik var det for meg. Som en forelskelse enten kan vokse inn i en større kjærlighet eller glippe mellom fingrene og forsvinne – slik er det kanskje også med barnetro? Lenge sørget jeg over at det ikke ble Jesus og meg for alltid, og jeg kjempet for å prøve å finne tilbake. Men jeg fikk det ikke til. Jeg hadde mistet troen.

Å ha levd både med og uten tro på Gud, gjør at jeg kan forstå og kanskje snakke samme språk som mennesker på begge sider – eller på gjerdet – i spørsmålet om Guds eksistens. Jeg forstår den troende som synes ateisten er fattig og selvgod når den nekter for at mennesket trenger en større kraft og nåde enn den mennesker kan gi for å oppnå frelse. Jeg forstår også den ikke-troende som opplever den religiøse som utrolig arrogant når den hevder at menneskets eneste håp om et godt liv er å legge det i hendene på noe en ikke kan bevise eksisterer, og la dette styre ens valg og handlinger.

4. Vi må nok bli enige om å være uenige – om noen ting

Ordene synd og tilgivelse kom opp i radiosamtalen, og disse skulle jeg gjerne ha reflektert bedre over på direkten. Pappa utfordret meg på hva jeg ville si til den rusavhengige på gata som føler behov for å frigjøres fra et liv og få tilgivelse for valg som har gitt dem en baggasje de føler seg fanget under vekten av. Hvis foreldrene de har stjålet penger fra til dop er døde, hvem kan tilgi dem da? Når de ikke finner styrke til å holde ut en eneste dag uten gift i blodstrømmen, hvem skal bære dem til frihet da? For en troende er svaret enkelt; Gud. Det er bare Gud som har denne type makt – i livet og i døden – og som kan dele denne makten med mennesker for å løfte dem ut av ufrihet gjennom tilgivelse, nåde og frelse. Og statistikken viser vel også at for mange er det bare Jesus som er stor nok til å erstatte rusens plass i livet.

En ikke-troende vil derimot kunne stille spørsmål rundt hva det er som skjer i tilgivelsens eller frelsens øyeblikk; hvem er det som tilgir hvem? Hvor er det denne “frelsen” og friheten kommer fra? Hvis en ikke tror at det finnes noen kraft utenfor mennesker selv, kan en tolke disse øyeblikkene annerledes. Det er mennesker som tilgir seg selv for sine dårlige valg og sin svakhet – og dette kan de gjøre ved hjelp av andre mennesker eller ved hjelp av Gud, men det er fra dem selv at tilgivelsen egentlig kommer. Når de finner styrke til å begynne på nytt, velge annerledes, bryte fri fra den byrden de har båret på så er det sin egen kraft de finner, uansett om de kanskje selv opplever at det er Gud eller andre mennesker som hjelper dem finne fotfestet på nytt.

Her må nok troende og ikke-troende bli enige om å være uenige. Men ved å forstå den andres ståsted og være åpen for at annerledestenking ikke nødvendigvis er arroganse, men faktisk bare annerledes, kan vi i hvert fall lære å snakke bedre sammen om nære og viktige ting. Og da tror jeg vi vil oppdage at vi faktisk er enige om veldig mye, men fortsatt uenige om noe.

5. Religiøs av legning, men uten fast følge. Og – såklart – humanist!

Jeg svarer gjerne på spørsmål om mitt personlige forhold til religion, tro, livssyn, døden og de syv hav. Nettopp fordi jeg tenker vi mennesker kommer lengre i å forstå hverandre når vi er oss selv bevisst, må jeg selvfølgelig jobbe med å gjøre dette selv først. Kan en tidligere bekjennende kristen representere humanister som har følt seg diskriminert fordi de ikke tror? Ja, det tror jeg. Jeg vet som nevnt litt om hvordan det er å tro, og hvordan det er å ikke tro. Jeg vet litt om hvordan det er å være en del av en utgruppe, og hvordan det er å være en del av en majoritet. Å oversette og bygge broer mellom ulike måter å forstå verden på er noe av det jeg liker aller best.

Troen glapp altså for meg en gang på vei mot voksenlivet. Men jeg vil alltid være preget av min religiøse oppvekst og de verdier og forståelseshorisonter jeg fikk del i der. Ett av mine store litterære minner er fra da jeg sammen med Piscine Molitor Patel plutselig møtte både hindupresten, imamen og pateren på gata samtidig – og de ikke visste om blandingsforbruket av religioner. De tre ser ser til himmelen for et svar, for de er enige om at gutten kan ikke være både hindu, kristen og muslim på samme tid. Pis mor spør ham hva han selv tenker om saken. “Bapu Ghandi said, ‘All religions are true’. I just want to love God” (Life of Pi av Yann Martel, 2001). Litt sånn har min oppdagelsesferd i verdens religiøse tradisjoner vært også. Jeg har kjent slektskap med og, som Pi, blitt tiltrukket av ulike sider ved ulike tradisjoner. Jeg har ikke funnet troen på Gud igjen, men troen på mennesket og alt vi har til felles og kan få til sammen har bare blitt forsterket. Derfor sier jeg ofte at jeg er religiøs av legning, men uten fast følge.

Hva betyr dette for mitt humanistiske livssyn? At jeg tror på kraften og den ukrenkelige verdien i hvert eneste menneske. At jeg kan la meg utfordre av humanistiske tanker og praksiseksempler fra religiøse tradisjoner, filosofihistorien, blant menneskerettsforkjempere og helt vanlige hverdagshelter på like fot. At jeg har ydmykhet overfor dem som tror, og empati med de som synes tro er ubegripelig. Og at jeg stadig må jobbe for å se den andres ståsted, og hvilken tue jeg selv har plassert meg på i øyeblikket.

 

Frivillighet og humanisme – en arv for det mangfoldige Norge

[cmsmasters_row][cmsmasters_column data_width=»1/1″][cmsmasters_text]

Av: Annette Skogheim (publisert på verdidebatt.no 5.12.2018)

Om frivilligheten skal være en bærebjelke i vårt humanistiske samfunn må det fokuseres på en frivillighet for mangfold og fellesskap.

I dag markeres den internasjonale dagen for frivillighet i hele verden, og ikke minst her i Norge. Frivillige organisasjoner skal feire dagen med ulike arrangementer og Kulturministeren skal legge fram Regjeringens Frivillighetsmelding. Vårt samfunn har en sterk tradisjon med humanistiske verdier og frivillighet. Men er vi gode nok til å inkludere alle på frivillighetens arenaer?

En levende frivillighet gir et humanistisk Norge 

Et humanistisk samfunn trenger frivillighet og frivilligheten trenger humanismen. Etter ti år er kommer det nå en ny Frivillighetsmelding som setter rammene for den statlige frivillighetspolitikken i tiden fremover. Målet er å legge til rette for en levende og selvstendig frivillighet også i fremtiden. Det er ikke tvil om at våre folkevalgte ser på det frivillige arbeidet som en bærebjelke i vårt samfunn. Frivillighet omtales som en egen sektor og i statsbudsjettet for 2019 settes det av 1,8 milliarder kroner i tilskudd til de frivillige. Med det understrekes også den humanistiske arven som Stortinget i 2014 vedtok å innlemme i den norske Grunnloven.

Mennesker trenger å finne mening i tilværelsen, mennesker trenger å bli sett. Med dette som utgangspunkt er frivillighet og humanisme to sider av samme sak. Frivillig arbeid gjør at samfunnsborgerne får utfolde seg, blir hørt, og får bruke sitt unike potensial i aktivitet som skaper mening både for dem selv og andre. I dette ligger en grunntanke om at alle mennesker har en verdi i seg selv, og at vi skaper et bedre samfunn i fellesskap. Frivillighetsmeldingen kan på mange måter ses på som et resultat av vår humanistiske arv. Alle de timene som legges ned av frivillig arbeid i løpet av et år sparer staten for utgifter, og gjør mennesket til noe mer enn en nyttegjenstand. Når borgerne gjennom frivillig arbeid får være en del av utviklingen i samfunnet på linje med politikerne, er dette med på å styrke og vedlikeholde det sterke demokratiet vi har i Norge.

Vi har mange gode eksempler på den forskjellen frivillighet gjør på daglig basis. I en tid der det rapporteres om økt ensomheten og følelse av utenforskap i befolkningen bruker mange fritiden sin på å endre dette. Vi stiller opp som besøksvenn, og oppretter tilbud der mennesker kan møtes på likefot. Når julen nå nærmer seg blir dette ekstra viktig, og da stiller flere opp for å hjelpe andre. Alternativ jul holdes på julaften. Flere hundre stiller da som vertskap med gratis mat, underholdning og gaver til de som ellers hadde opplevd en jul i ensomhet. Julen kimer inn med følelsen av likeverd og felleskap blant de besøkende og vertskapet.

Verdensmester i frivillighet – eller? 

Frivillighetsbarometeret som ble lansert i 2017 viste at hele 63% av Norges befolkning hadde gjort frivillig arbeid de siste 12 månedene. Dette setter oss på verdenstoppen når det kommer til frivillig arbeid. Vi kan imidlertid ikke hvile i selvtilfredshet over disse tallene. Som et humanistisk samfunn må vi også reflektere over hvem som er delaktige i frivilligheten om den skal være en bærebjelke i vårt humanistiske samfunn. Den største utfordringen humanismen og frivilligheten har er å bruke mangfoldet blant oss til å bygge de fellesskap vi har behov for.

Sektoren består av mange forskjellige organisasjoner og arbeidsmåter. Fra kirken, moskeen og tempelet til idrettsforeningene, korpset og Røde Kors. Alle er viktige bidragsytere til det humanistiske prosjektet. Menneskeverdet er en universell verdi. Om frivilligheten skal være en bærebjelke i vårt humanistiske samfunn må det fokuseres på en frivillighet for mangfold og fellesskap. Det gjøres ved å bygge og forandre samfunnet gjennom felleskap og aktiviteter hvor alle får være med, og der alles unike ressurser anerkjennes og løftes fram. De av oss som rekrutterer til og organiserer frivillige innsatser må utfordre oss selv til å invitere de som ikke likner på oss selv, og å utforme aktiviteter som tar mangfold og inkludering på alvor.

Frivillighetens kår er noe av det viktigste vi humanister kan bry oss om. Humanistforbundet ønsker derfor Frivillighetsmeldingen hjertelig velkommen og tar for gitt at offentlige myndigheter følger opp meldingen fremover med et særlig blikk for om frivilligheten evner å skape mangfoldige og inkluderende fellesskap. Vi håper de frivilliges kår vil stå sterkt i årene fremover. Som frivillig er du med på å føre vår humanistiske arv videre inn i fremtiden. Som humanistisk fellesskap vil jobbe for at både vi selv og andre aktører i frivilligheten blir stadig flinkere til å inkludere alle mennesker med sine unike ressurser, erfaringer og engasjement.

[/cmsmasters_text][/cmsmasters_column][/cmsmasters_row]

Boktips: Jeg lever et liv som ligner deres

Et liv som deres

Som humanister ønsker vi å forstå menneskets sårbarhet, gleder og mål. Vi ønsker å forstå hva som gir menneskene et godt liv og hvordan liv kan gi mening. Gjennom våre egne hverdagsutfordringer forsøker vi å være gode venner, gode kollegaer, gode foreldre og gode medmennesker. Vi gjør så godt vi kan.

Som utgangspunkt tror vi at vi har ett liv. I vårt ene liv erfarer vi våre egne utfordringer, vi erfarer våre egne følelser og våre egne begrensninger. I våre egne liv er dette de største. De største gledene, de største problemene og den største meningen.  

Fordi vi er begrenset av vår egen menneskelighet trenger vi hjelp til å forstå andres utfordringer. I høst har Jan Grue hjulpet oss med nettopp dette. Han har skrevet en bok for alle sine medmennesker, for alle oss. Han har skrevet om sitt liv og sine erfaringer – et liv og erfaringer som ligner våre andres. I tillegg er boka en analyse av hva skriving og litteratur kan gjøre for oss som lesere, på et menneskelig nivå. Vi må finne et språk som er vårt.

Jan Grue er 37 år og professor ved universitetet i Oslo. Han er forfatter og samfunnsdebattant, han har akademikerforeldre med økonomiske ressurser bare den øvre middelklasse er forunt. Han skriver om sitt liv – sitt liv som ligner vårt. Jan Grue har en muskelsykdom som gjør at han har en synlig sårbarhet. En synlig sårbarhet som overskygger hans intellektuelle og økonomiske styrke.

Dualiteten i Jan Grues liv er en ramme vi som lesere kan bruke til å forstå andre. Det handler om hvordan man blir til som menneske, om hvordan selvbildet blir formet av egne erfaringer med begrensninger og overvinnelse. Men også om hva som er forskjellen på den identiteten man bygger i den nære familien, i den nest innerste kretsen på skolen og med venner, og i det større samfunnet. Vi i Humanistforbundet vil anbefale «Jeg lever et liv som ligner deres» til alle humanister. Det er en bok som gjør det lettere å være humanist i møte med mennesker som ligner deg selv – på en eller annen måte.