fbpx
Du er her: Hjem » Diktforslag Velkomstseremoni

 

Diktforslag Velkomstseremoni

Dikt og visdomsord kan tilføre dybde, perspektiv og ikke minst en etterlengtet pustepause i en følelsesladet seremoni. Her har vi samlet et lite knippe vakre dikt og tekster om liv og barndom man bruke i en velkomstseremoni.

“Frøet” av Inger Hagerup

Jeg ligger bare her og gror

og drikker vann og spiser jord.

Her er så varmt og mørk og vått.

Her er så fredelig og godt.

I natt kom regnet lett på tå og banket ganske sakte på.

Det hvisket til meg: Lille bror, en vakker dag blir du så stor

At du kan løfte taket vekk.

Og i en bitteliten sprekk

Vil hele verden åpne seg

Og sola smile ned til deg.

“Barnet” av Andrè Bjerke

Å møte et barn i blikket

er mer enn et møte med vår;

det er som å dra på en reise tilbake titusener av år.

Og ikke bare finne

sin egen barndom på ny

men artens famlende barndom i tidens morgengry.

Det er som den lille kroppen som leker i sommerens vind,

ennå har minnet i seg

om slektenes første trinn.

Den reiser seg opp fra stranden

Og går i den solede sand

som apen en gang har reist seg

og blitt til den første mann!

“Lyckas minut” av Erik Lindorm

Är det sant att jag håller ett ban på min arm och ser mig själv i dess blick,

att fjärdarna gnistra och jorden är varm och himmelen utan en prick?

Vad är det för tid, vad är det för år, väm är jag, vad bär jag för namn?

Du skrattande knyte med solblekt hår, hur fick jag dig i min famn?

Jag lever, jag lever! På jorden jag står. Var har jag varit förut?

Jag väntade visst millioner av år på denna enda minut.

“Din veg” av Olav H. Hauge

Ingen har varda den vegen Du skal gå

Ut i det ukjende, Ut i det blå.

Dette er din veg.

Berre du, Skal gå han.

Og det er uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen, du hell.

Og vinden stryker ut ditt far I aude fjell.

“Dagen, vinden og hjartet” av Ola Jonsmoen

Barnet seier: Eg har livet, Gjev meg livet.

Hjartet spør vinden spør dagen. Dagen svarar:

Eg har lyset, gjev meg livet.

Barnet seier: Eg har auge, syn meg verda.

Hjartet spør vinden. Vinden svarar:

Eg eig verda, gjev meg auge.

Barnet seier: Eg har kjærleik,

lær meg elska.

Hjarte, no mitt hjarte! Hjartet svarar:

Barn, her er eg. Du skal veksa.

“Hvert barn er enestående” av Kahlil Gibran

Du er deg barnet mitt ikke en kopi av meg eller noen andre.

Du kommer selv til å finne ut hva du syns er vakkert.

Dine barn er ikke dine

de er sønner og døtre av livets lengsel etter livet.

De kom igjenom deg ikke av deg

er hos deg og med deg

men ikke en eiendom du har.

Du kan gi dem kjærlighet men ikke dine tanker

barn har sine egene tanker.

Det kroppen trenger kan du gi dem

men sjelen deres kan du ikke huse.

Barnes sjel bor i morgendagens bolig

dit du aldri finner veien Selv i dine tanker.

“Den vesle, varme ungen min” av Zinken Hopp

Den vesle, varme ungen min gjør rare lyder med tungen sin,

han lager merkelige ord til glede for sin stolte mor.

Å- min egen lille deilighet, jeg har slik gunstig leilighet

til granskning av den hvite rand av underkjevens første tann.

En bitteliten snehvit spiss av verdens minste tannebiss.

Du – vesle fugleungen min, den lubne, skjønne kroppen din

med de små rare klærne på og foten din med tærne på

og hånden din og armen din og farven din og varmen din

er som et kjempemessig hav din mor kan øse lykke av.

Men uten kamp og uten nag må jeg gi slipp på deg en dag.

Å – hvor min du er, allikevel skal du bli stor og bli deg selv!

Nu kan jeg pleie deg og elske deg og eie deg og leke med og ta i deg

og være bunnløst glad i deg.

Og så en dag om femten år skal denne bylten uten hår som sutter sine egne tær si

–å, mor så gammeldags du er! Og ser du mitt fotografi så vil du le av det og si at

tenk at det er mor og far og giiid så rare dere var!

Hva sorger det vil volde meg i strid for å beholde deg,

hva kamp det vil skape meg så vil jeg sikkert tape deg.

Men vi snakker sammen uten ord

for selvsagt skjønner jeg, din mor, all verdens skurrelyd.

Jeg legger munnen from av fryd mot nakkegropens myke skinn

Å – skjønne fugleungen min!

Telemakhos og Mentor

I Homers myte om Odyssevs, kongen av Ithaka, lot Odyssevs sin venn og rådgiver Mentor ta seg av sønnen Telemakhos i 10 år mens Odyssevs var i krig med trojanerne.

Det berettes om følgende:

En natt hadde Telemakhos en drøm.
Han drømte at han spaserte langs stranden med Mentor.
Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne.
For hvert bilde han så, oppdaget han
at det var to par spor i sanden;
Det ene var hans egne, og det andre var Mentors.

Da siste bilde fór forbi over himmelen,
så han tilbake på fotsporene i sanden.
Han la merke til at mange ganger i livets løp
var det bare ett par fotspor.
Da oppdaget han også at det var de gangene
da livet hans hadde vært vankeligst og smertefullt.

Dette forsto han ikke, så han spurte Mentor:
mester, du sa en gang at da jeg bestemte meg
for å følge deg, ville du alltid gå med
meg og aldri forlate meg.
Men nå ser jeg at da min nød
var størst og livet vanskelig å leve,
da er det bare ett par fotspor.
Jeg forstår ikke hvorfor du forlot
meg da jeg trengte det mest?

Da svarte Mentor: Mitt kjære og dyrebare barn!
Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg.
De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene
dine var størst – og du bare kan se
ett par spor i sanden, det var de gangene
jeg bar deg i armene mine!

Ordet mentor har etter dette kommet til å benevne en person som drar nytte av sin kunnskap for å lære og veilede andre.