Seremoniledernes dag

[cmsmasters_row data_width=»boxed» data_padding_left=»3″ data_padding_right=»3″ data_top_style=»default» data_bot_style=»default» data_color=»default» data_bg_position=»top center» data_bg_repeat=»no-repeat» data_bg_attachment=»scroll» data_bg_size=»cover» data_bg_parallax_ratio=»0.5″ data_padding_top=»0″ data_padding_bottom=»50″ data_padding_top_laptop=»0″ data_padding_bottom_laptop=»0″ data_padding_top_tablet=»0″ data_padding_bottom_tablet=»0″ data_padding_top_mobile_h=»0″ data_padding_bottom_mobile_h=»0″ data_padding_top_mobile_v=»0″ data_padding_bottom_mobile_v=»0″ data_shortcode_id=»o4x0z7xowm»][cmsmasters_column data_width=»1/1″][cmsmasters_text shortcode_id=»5f8oo2ek7″ animation_delay=»0″]

En takk til våre seremoniledere

27. oktober samlet vi Humanistforbundets seremoniledere for å takke for en fantastisk innsats gjennom året. Vi har arrangert over 200 seremonier i 2018. Våre seremoniledere har gjort det mulig for familier å feire familieforøkelse gjennom vår mentorfest, forelskede par har fått lage sin egen drømmevielse og pårørende har fått ta avskjed med sine avdøde, akkurat slik de pårørende mente var riktig.

Seremoniledernes dag blir arrangert en gang i året for at vi som organisasjon skal få mulighet til å takke våre frivillige. Frivilligheten er en viktig brikke for at humanisme for mangfold og fellesskap skal kunne utvikle seg. Vi trenger engasjement og hverdagshumanisme – blant våre seremoniledere bobler det av både engasjement og hverdagshumanisme.

Det er også viktig for Humanistforbundet at våre seremonier holder den kvaliteten vi er kjent for. Vi må derfor gi seremonilederne utviklingsmuligheter innen både seremoniledelse og innen humanisme. Vi hadde derfor fått hjelp av psykolog Bjørn Z  Ekelund. Ekelund har utarbeidet Diversity Icebreaker, en øvelse som gir oss som enkeltindivider innsikt i våre personlighetstrekk, samtidig som konseptet skaper en forståelse for hvorfor vi trenger mangfoldet blant oss. At våre seremoniledere er gode på å møte ulike mennesker skaper grunnlaget for humanisme for mangfold og fellesskap.

[/cmsmasters_text][/cmsmasters_column][/cmsmasters_row][cmsmasters_row data_width=»boxed» data_padding_left=»3″ data_padding_right=»3″ data_top_style=»default» data_bot_style=»default» data_color=»default» data_bg_position=»top center» data_bg_repeat=»no-repeat» data_bg_attachment=»scroll» data_bg_size=»cover» data_bg_parallax_ratio=»0.5″ data_padding_top=»0″ data_padding_bottom=»50″ data_padding_top_laptop=»0″ data_padding_bottom_laptop=»0″ data_padding_top_tablet=»0″ data_padding_bottom_tablet=»0″ data_padding_top_mobile_h=»0″ data_padding_bottom_mobile_h=»0″ data_padding_top_mobile_v=»0″ data_padding_bottom_mobile_v=»0″ data_shortcode_id=»umbdkh6qle»][cmsmasters_column data_width=»1/3″][cmsmasters_image shortcode_id=»c3lwms7ri» align=»none» caption=»Bjørn Z. Ekelund, psykolog og utvikler av Diversity Icebreaker» link=»https://www.humanistforbundet.no/wp-content/uploads/2018/11/bjorn-e1542364343267.jpg» animation_delay=»0″]17203|https://www.humanistforbundet.no/wp-content/uploads/2018/11/bjorn-e1542364343267.jpg|full[/cmsmasters_image][/cmsmasters_column][cmsmasters_column data_width=»1/3″][cmsmasters_image shortcode_id=»pmqaqo9c0l» align=»none» caption=»Kate Odsylv Sundt fikk prisen som årets kamelon. Hun har vist at våre vielser er mangfoldige gjennom sin seremonileder innsats» link=»https://www.humanistforbundet.no/wp-content/uploads/2018/11/kate-kamelon-e1542366259103.jpg» animation_delay=»0″]17205|https://www.humanistforbundet.no/wp-content/uploads/2018/11/kate-kamelon-e1542366259103.jpg|full[/cmsmasters_image][/cmsmasters_column][cmsmasters_column data_width=»1/3″][cmsmasters_image shortcode_id=»lrisg4c7q8″ align=»none» caption=»Humanistforbundets seremoniledere» link=»https://www.humanistforbundet.no/wp-content/uploads/2018/11/bla-gruppe-mini-e1542368373163.jpg» animation_delay=»0″]17235|https://www.humanistforbundet.no/wp-content/uploads/2018/11/bla-gruppe-mini-e1542368373163.jpg|full[/cmsmasters_image][/cmsmasters_column][/cmsmasters_row]

Typisk dem! – Hvilke fordommer har du?

Vi må snakke om fordommer

Mange fordommer er skapt av frykt og hat. Kan vi minske fordommer ved å snakke om dem? Interkulturelt museum i Oslo har en utstilling om fordommer kalt «Typisk dem». En typisk utstilling som hjelper oss mennesker til å snakke om de vanskelige sidene ved det å være menneske.

Det er typisk oss å ha fordommer

Enten det er mot øst- eller vestkantfolk, mot overvektige eller 40-åringene som på død og liv skal delta i Birken år etter år.

Vi kan ha fordommer mot folk fra andre kulturer enn vår egen, mot de som er yngre enn oss og de som er eldre, de som er rikere og de som er fattigere. Men hva er fordommer, egentlig?

Ligger de i vår natur, eller er de noe vi skaper kulturelt? Er det «systemet» som har ansvaret for fordommene i samfunnet vårt, eller hver enkelt av oss? Kan fordommer være ødeleggende eller farlige?

Gjennom humor, konseptkunst og interaktivitet blir du oppfordret til å dele egne fordommer. Utstillingen spør hvorfor man putter folk i bås og hvilke konsekvenser det kan få for folk rundt oss.

Boktips: Jeg lever et liv som ligner deres

Et liv som deres

Som humanister ønsker vi å forstå menneskets sårbarhet, gleder og mål. Vi ønsker å forstå hva som gir menneskene et godt liv og hvordan liv kan gi mening. Gjennom våre egne hverdagsutfordringer forsøker vi å være gode venner, gode kollegaer, gode foreldre og gode medmennesker. Vi gjør så godt vi kan.

Som utgangspunkt tror vi at vi har ett liv. I vårt ene liv erfarer vi våre egne utfordringer, vi erfarer våre egne følelser og våre egne begrensninger. I våre egne liv er dette de største. De største gledene, de største problemene og den største meningen.  

Fordi vi er begrenset av vår egen menneskelighet trenger vi hjelp til å forstå andres utfordringer. I høst har Jan Grue hjulpet oss med nettopp dette. Han har skrevet en bok for alle sine medmennesker, for alle oss. Han har skrevet om sitt liv og sine erfaringer – et liv og erfaringer som ligner våre andres. I tillegg er boka en analyse av hva skriving og litteratur kan gjøre for oss som lesere, på et menneskelig nivå. Vi må finne et språk som er vårt.

Jan Grue er 37 år og professor ved universitetet i Oslo. Han er forfatter og samfunnsdebattant, han har akademikerforeldre med økonomiske ressurser bare den øvre middelklasse er forunt. Han skriver om sitt liv – sitt liv som ligner vårt. Jan Grue har en muskelsykdom som gjør at han har en synlig sårbarhet. En synlig sårbarhet som overskygger hans intellektuelle og økonomiske styrke.

Dualiteten i Jan Grues liv er en ramme vi som lesere kan bruke til å forstå andre. Det handler om hvordan man blir til som menneske, om hvordan selvbildet blir formet av egne erfaringer med begrensninger og overvinnelse. Men også om hva som er forskjellen på den identiteten man bygger i den nære familien, i den nest innerste kretsen på skolen og med venner, og i det større samfunnet. Vi i Humanistforbundet vil anbefale «Jeg lever et liv som ligner deres» til alle humanister. Det er en bok som gjør det lettere å være humanist i møte med mennesker som ligner deg selv – på en eller annen måte. 

Humanisme for mangfold og fellesskap

[cmsmasters_row][cmsmasters_column data_width=»1/1″][cmsmasters_text]

Humanistforbundet har ansatt ny generalsekretær, og jeg er så heldig å ha fått den jobben. Jeg er Elise Skarsaune, 38 år med master i religionsvitenskap og bred erfaring fra organisasjonslivet. Sammen med våre medlemmer har jeg fått anledning til å jobbe for humanisme i Norge, en humanisme for mangfold og fellesskap.

Mitt forhold til tro- og livssyn er preget av en oppvekst med en pappa som er teolog. Jeg har sanket min andel fisker i garnet og stjerner på himmelen i søndagsskolebøkene i barndommen, og gikk på kristen privatskole på både ungdomsskolen og videregående.

Humanisme og menneskeverd

Kanskje framstår veien ikke helt linjalrett fra en slik bakgrunn og inn i et engasjement for å fremme humanismen i Norge, men det er en rød tråd. Min barnetro gav meg en visshet om at menneskene rundt meg var gode (om ikke ufeilbarlige) fordi Gud var god og hadde skapt oss alle i sitt bilde. I ungdommen forvitret følelsen av Gud i magen, men overbevisningen om det gode i mennesket mistet jeg aldri. Nysgjerrigheten vokste derimot for andre religiøse og åndelige tradisjoner og bevegelser, og derfor endte jeg opp med en master i religionshistorie.

I dag definerer jeg meg som religiøs av legning og eklektisk freelancer, og nå har jeg altså oppdaget at jeg er humanist også – og at jeg alltid har vært det. I Humanistforbundet får jeg lov til å være alt dette på en gang. Jeg anerkjennes som like god humanist selv om jeg alltid vil føle det som å komme hjem når jeg krysser dørstokken i en kirke hvor som helst i verden.

Jeg har alltid trodd på alle menneskets ukrenkelige verdi, vår frihet og vårt ansvar for hverandre og den verden vi lever i. Men jeg trodde ikke livssynshumanisme hadde rom for noe utenfor det den menneskelige fornuft kan begripe og forklare. Der tok jeg heldigvis feil. Gud kan ha en rolle i et humanistisk livssyn, selv om det er mennesket som står i sentrum. Og et livssyn med mennesket i fokus er på ingen måte tomt eller egoistisk – tvert om. De verdiene som har resonnert i meg gjennom hele livet, som jeg har gjenfunnet i vidt forskjellige åndelige tradisjoner, danner kjernen i det humanistiske livssyn som jeg nå får arbeide for å fremme.

Humanismen – aktuell som aldri før

Humanismen har kanskje aldri vært mer aktuell enn i dagens Norge. Strømninger i både norsk, europeisk og global politikk og samfunnsliv utfordrer individets frihet, den åpne og inkluderende offentlige samtale, og selve forståelsen av mennesket og menneskeverdet i teknologiens tidsalder. I en tid hvor folkevalgte og andre samfunnsdebattanter langs alle deler av det politiske spekter bruker et språk som reduserer mennesker til virkemidler i deres politiske og retoriske prosjekt, trenger vi humanismen som aldri før.
I et Norge hvor stadig flere barn vokser opp i relativ fattigdom, hvor ekstreme grupper på ulike fløyer rekrutterer ungdom til voldelig verdikamp, trenger vi å bygge sterke og inkluderende fellesskap med plass for alle. Grunnloven gjennom dens fastsetting av vårt felles verdigrunnlag – «vår humanistiske arv» gir en anledning til å samles om humanistiske verdier og skape felles eierskap til disse, på tvers av ulikheter i religion, språk, kultur, klasse og annet som kan skape splid. Vi trenger en aktiv og bevisst samtale om hvordan vi tolker «humanistisk arv» og hvordan dette kan gi norske barn, ungdom og oss voksne ny retning og energi i arbeidet med å sammen skape et samfunn med rom for gode liv for alle.

Humanistisk handlingsfellesskap

For en stor del av verdens befolkning er et religiøst livssyn noe man GJØR og/eller bare ER heller enn noe man «tror på» slik vi er vant til å tenke om det fra luthersk protestantisk tradisjon – hvorfor skulle ikke et humanistisk livssyn også kunne utgjøre et sterkt, dynamisk og inkluderende handlingsfellesskap i verden? Sekretariatet vil sammen med styret, som også består av engasjerte mennesker med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse, bygge inkluderende fellesskap basert på et humanistisk livssyn.

Som nyansatt generalsekretær i en organisasjon med høye ambisjoner og stort potensiale er jeg nysgjerrig på medlemmenes tanker om humanismens aktualitet. Hvordan kan vi bruke humanisme i hverdagen for å skape et mer mangfoldig samfunn, hvor det er mulig å skape gode fellesskap? Hva tenker medlemmene at Humanistforbundet skal være?

Snakk med oss på mail, Facebook, Instagram og Twitter.

[/cmsmasters_text][/cmsmasters_column][/cmsmasters_row]

Humanister, ikke la teknologien ta over!

Teknologiske fremskritt i rasende fart

Skribent Annette Henriksen (31) Master i filosofi fra Universitetet i København

”Teknologiske fremskritt går i rasende fart, de tar over!”

Jeg er ytterst fascinert av teknologi og hvilken betydning det har i samfunnet. Bare det å få testet ut en ny «gadget» gjør meg ustyrtelig glad, ja jeg fryder meg rett og slett over at jeg kan ha en kaffetrakter som trakter meg kaffe før jeg står opp om morgenen, og jeg har et stort håp om at innenfor helse vil vi en gang komme dit at små mikroroboter kan injiseres i kroppen vår for å reparere tette blodårer eller svulster.

Min fasinasjon demper likevel ikke min uro på enkelte områder innenfor teknologiske fremskritt. Men det er ikke teknologien i seg selv som gjør meg redd. Det er at vi som mennesker ikke ser ut til å kunne enes om hvor langt vi skal la det gå og at det ikke snakkes om hvilke problemstillinger vi står overfor. Det er vanskelig å se for seg hvordan fremtiden vil se ut. En kan spørre seg hvordan dette vil påvirke våre liv, vårt livssyn og hvordan humanistenes fremtid vil se ut i den teknologiske verden?

Alle humanister er enige om at mennesket har en verdi i seg selv, at mennesket har rett til frihet og rettferdighet samt at det ligger en iboende kraft i oss til å skape endring. Som medlem av Humanistforbundet har jeg tatt et verdivalg som i tillegg til å vektlegge enkeltindividets frihet og rettferdighet også har et større samfunnsfokus. Vi mennesker trenger hverandre og de beste resultatene skaper vi i samarbeid. Min og din velferd er med andre ord avhengig av et tolerant og inkluderende samfunn der vi tar vare på – og tar ansvar for hverandre.

Dersom vi som forbrukere skal få utnyttet den fantastiske teknologien og alle de smarte løsningene som finnes på markedet må vi gi fra oss et hav av informasjon. Om jeg vil at vekkerklokken skal snakke med kaffetrakteren må disse ha en mulighet til å kommunisere. Som alle med en Smartphone vet er dette som oftest via en app. Appen knyttes opp mot leverandøren, og det er her jeg selger sjelen min. Hvor mye informasjon er det greit for oss at leverandøren av produktet henter og selger til en ukjent tredjepart?

Dette går rett inn på vårt syn på verden og hvordan vi vil at den skal være. Vi bør som humanister være engasjert og være en aktør med en klar holdning til problemstillingen på lik linje med datatilsynet og politikere.

Om vi er humanister som tror på at vi har et samfunnsansvar og vi bør ikke bare riste av oss en ubekvem følelse de gangene vi møter noe som strider mot våre verdier. En følelse av å få minsket privatliv, en følelse av å bli manipulert og kontrollert. Som humanist er troen på kunnskapsdeling, dialog, toleranse, frihet og ansvar ikke bare en tro, men bør også være et handlingsmønster.

Humanister, la oss være bevisste hvilke problemstillinger vi står ovenfor, ta ansvar og kjempe for våre verdier!

Burka, haikostyme og ytringsfrihet

Fikk burkabot for å ha på seg haikostyme

Av Annette Henriksen, Master i filosofi fra Universitetet i København

En artikkel på nrk.no førte til en god latter. Vi fikk se et bilde av en trist hvit mann i haikostyme, med teksten «Fikk burkabot for å ha på seg haikostyme». Hvordan i alle dager kunne dette skje? Sammenblandingen av haikostyme og et alvorlig tema var rett og slett for morsomt til ikke å dele på sosiale media.

Hendelsen skjedde 6.oktober og var en konsekvens av en lov som ble innført 1 oktober i Østerrike. Loven sier at det er forbudt å dekke hele ansiktet i det offentlige rom. På folkemunne og i internasjonale media er dette blitt kalt et burkaforbud. Grunnen for at en muslimsk kvinnes klesplagg har fått en lov oppkalt etter seg er enkel. Argumentene for forbudet har primært vært at dette skal beskytte de Østeriske verdiene og skape integrering. Men så, til stor overraskelse ble denne unge, hvite,østeriske mannen rammet. Det er jo rett og slett for ille.

Mannen gikk rundt i haikostyme på gaten da han var maskot for en ny elektronikk kjede. Haien ante fred og ingen fare. Da han ble stoppet av politiet vil jeg tro det var med en viss forvirring. I lovens øyne var brøt han forbudet de østeriske populistene har kjempet så hardt for. Dermed ble det bot. Vi i Norge kan le litt av dette, og tenke joda dette bør en jo ha forutsett. Om vi skulle innført en lov mot forbud av burka ville nok det norske Storting tenkt på dette. Vi kan likevel ikke stikke under en stol at enkelte av oss nok synes det var sjokkerende. Det må da vises litt skjønn. Det var jo ikke uskyldige hvite menn dette skulle gå utover.

Om vi ser på debatten om et eventuelt forbud mot burka som har foregått her hjemme har denne stort sett tatt for seg religionsfrihet og kvinners rett til å velge hva de skal gå i. Humanistiske verdier som samfunnet er stiftet på gir oss rett til dette. Vi kan tilbe den guden/gudene, eller vitenskapelige forklaringer vi ønsker. Som kvinne skal du få gå i dress eller miniskjørt så mye du vil.

Det er likevel de som mener at religiøse symboler bør være regulert. Om et livssyn fører til kvinneundertrykkelse så bør vi beskytte kvinnene mot dette. Samfunnet skal gjøre grep uansett hva vi kvinner måtte mene. Burka er undertrykkende. Et stadig press for å vise seg lettkledd er kvinnefrigjørende og er det dermed ikke.

Jeg ønsker å bringe ytterligere en verdi inn i debatten om burkaforbudet, nemlig ytringsfrihet. Loven sier at vi borgere ikke kan dekke til ansiktet i det offentlige rom. Ja, den går så langt som å si at østerrikerne ikke har lov til å ha ansiktsmaling over hele ansiktet. Dette gjelder alle og til enhver tid. Med unntak av enkelte offentlige høytider som Halloween og Jul. Da kan de gå rundt i en maske utformet som julenissen eller Batman så mye de vil.

Ytringsfrihet skal gi oss rett til å ytre våre meninger uten å være redd for å bli forfulgt, men også her setter samfunnet enkelte begrensinger. Det er ikke lov med hatefulle ytringer og trusler. Å kalle noen en hore, homse, jøde i en truende og nedsettende setting bør ikke være tillatt. Det er nedverdigende og skummelt for den som blir utsatt for det. Det vi kan ikke akseptere. Hvordan står så ytringsfrihet i forhold til påkledning. Når vi velger plagg sier vi noe om hvem vi er, er det også en ytring. Et hipsterantrekk sier jeg at man mest sannsynlig liker bruktmarkeder og er lidenskapelig opptatt av kaffe. Dress og briller signaliserer at man jobber i et respektert yrke der penger rår. Jeg vil tillate meg å si at burkaforbudet gjelder nettopp denne problemstillingen. Skal vi kunne få lov til å dekke til hele ansiktet i det offentlige rom? Er dette en type ytring vi bør kjempe for å ha muligheten til?

Er det mulig å se noen grunn til at vi ikke kan ytre oss ved å gå helt tildekket. Kan det virke truende?

Vi mennesker er ikke bare styrt av sosiale settinger, men også biologi. I hele vår arts historie har vært avhengig av for å forstå hva andre mennesker føler og reagerer. Dette for at vi skal kunne knytte bånd og stole på hverandre. Selv i dagens digitale verden der mange samtaler går via Messenger, Twitter og en helt enkelt e-post bruker vi emojis for å hjelpe til å forstå konteksten for hva vi mener. Det gir et ekstra innblikk i at vedkommende som skriver det virkelig er glad på våre vegne. Så bra 😊! I sosiale grupper og i samfunnet er samhandling, tillit og å skape bånd med andre ekstremt viktig. Vi er ikke bare individer, men også mennesker avhengig av en sosial tilhørighet. Vi trenger å vite hva andre synes og bygge en tillit for å jobbe og bo sammen.

Den relativt nye problemstillingen med burka og tildekking er dermed noe som kanskje vi skulle reflektert over før? Om heldekkende ansiktsplagg gjør det vanskelig å bygge tillitt til enkeltmennesker og påvirker samfunnet er det da vi skal trekke grensen? Se for deg et samfunn der alle går rundt med en helt nøytral blå ansiktsmaske. I løpet av dine leveår vil du ikke se ansiktene til et eneste menneske foruten om dine aller nærmeste som du møter i den private sfære. Hva vil dette gjøre med vår samfunnsstruktur? Er det det østeriske forbudet noe vi burde ha innført for flere tiår siden? Ikke for å intrigere nye kulturer, men rett og slett for å sørge for et samfunn der vi møter hverandre ansikt til ansikt.

Når det kommer til burkaforbudet i lys av ytringsfrihet er det ikke respektløst å sidestille religiøse plagg og karnevalskostyme. Det er den østeriske loven som svart på hvit som gjør dette. Burka og haikostyme vil fra nå av i Østerrike gå hånd i hånd og gi en bot til opp til 1400 kr. Om du er en av de som virkelig liker å kle deg ut og skal til Østerrike er det derimot ikke å fortvile. Loven gir unntak for enkelte høytider. Så hver Halloween og jul er det bare å slå seg løs, men ikke prøv å spre glede ved å gi ut kaker på gaten iført et Cookie Monster kostyme utenom disse høytidene!

Ny lov for tros- og livssyn kommer i 2018

Endring av tilskuddsordning

På høy tid med en endring av tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn! Humanistforbundet stiller seg positiv til utmelding fra Kultur- og kirkedepartementet omkring endringer i regelverket rundt tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn. Dette er et skritt på veien mot Humanistforbundets krav om likestilling og livssynsnøytralitet i lover og forskrifter, offentlige tilbud og tjenester.

På Kulturdepartementets hjemmeside står følgende om dagens ordning:
Tilskudd til tros- og livssynssamfunn skal sikre økonomisk lik behandling mellom Den norske kirke og tros- og livssynssamfunnene utenfor Den norske kirke, ved at disse får en tilsvarende bevilgning pr. medlem som statskirken.

Ulik behandling

Problemet er at det ikke er økonomisk lik behandling mellom nettopp trossamfunn og livssynssamfunn. Lov om trudomssamfunn og ymist anna, § 19, gir registerførte trossamfunn rett til offentlige støtte, uansett antall medlemmer. Livssynssamfunn må, på sin side, ha mer enn 500 tilskuddsberettigede medlemmer, for å ha krav på årlig tilskudd fra stat og kommune, jf. forskrift om tilskot til livssynssamfunn § 1.

Tall fra Aftenposten viser at 495 av 665 trossamfunn har færre enn 300 medlemmer. Stålsettutvalget foreslo også i sin rapport å kutte kommunal og statlig pengestøtte til forsamlinger med under 100 medlemmer.

Et trossamfunn er per definisjon et livssynssamfunn, og det finnes i dag ingen åpenbar eller logisk grunn til at det skal eksistere prinsipielle forskjeller mellom disse. Kravene for å få utløst støtte burde som en naturlig konsekvens være likelydende. Humanistforbundet foreslår at den nedre medlemsgrensen settes til 500 medlemmer i begge tilfeller.

Som en videreføring av dette bør samtlige deler av lovverket som omfatter saker tilknyttet tros- og livssynssamfunn bli grundig gjennomgått og oppdatert med henblikk på utvasking av forskjeller mellom disse.

Dobbeltregistreringer

Det er på det rene at dagens tilskuddsordning heller ikke fungerer tilfredsstillende i praksis. Dobbeltregistrerte medlemmer er en av de største utfordringene, og en av hovedårsakene er at tros- og livssynssamfunn forvalter sine medlemslister slik det passer dem best, samtidig som det åpenbart mangler effektive sanksjonsmidler når rutinene svikter. Hvis et medlems tidligere samfunn lar være å avregistrere medlemmet, påføres det nye samfunnet ekstraarbeid og økonomisk uforutsigbarhet og tap, da det ikke får sin rettmessige støtte. Det er neppe kontroversielt å spørre seg om dette er noe det i visse tilfeller spekuleres i.

Tidvis trenering

Like uholdbart er det at enkeltmennesker får sine verdier, sin tro eller sitt livssyn overprøvd. Mange som forsøker å melde seg ut opplever å ikke bli hørt, eller det viser seg at de fortsetter å stå som medlemmer, selv etter at de har oppsagt sitt medlemskap jf. rutiner satt av disse samfunnene selv. Dette gjelder også i høyeste grad Den Norske Kirke, som fortsatt tilsynelatende tvilholder på en rekke ufrivillige medlemmer, og tidvis trenerer forespørsler om utmelding.

Det mest fornuftige for å unngå disse situasjonene, og lister på lister med dobbeltregistrerte medlemmer, samt klager på vedtak, vil være at det samfunnet hvor medlemmet sist opptrer som medlem får fortrinn i ev. disputt om tilskuddsmidler, og at det tidligere samfunnet blir pålagt å slette medlemmet fra sitt register.

 

KRLE i skolen

Uttalelse vedrørende faget Kristendom, religion, livssyn og etikk (KRLE)

Vedtaket om å endre faget Religion Etikk og Livssyn (RLE) til Kristendom, Religion, Etikk og Livssyn (KRLE) i grunnskolen, i regjeringens samarbeidsavtale med Venstre og Kristelig Folkeparti, har høstet mye oppmerksomhet og skapt stor debatt. Avtalens punkt 4.L. sier:

«RLE-faget endrer navn til KRLE (Kristendom, religion, livssyn og etikk), og kravet om at faget, i tråd med kompetansemålene, skal inneholde minst 55 pst kristendom gjeninnføres.» (http://www.hoyre.no/filestore/Filer/Politikkdokumenter/Samarbeidsavtale.pdf)

Avtalen om navnendringen og vektleggingen av Kristendom i faget har vekket forargelse og skuffelse hos flere parter. Oppslagene og debattene har vært mange og opphetede, og Human-etisk forbund har, ikke overraskende, vært en av de sterkeste kritikerne. At det oppstår en diskusjon rundt dette er helt naturlig, sågar nødvendig, men det kan stilles spørsmålstegn ved hvor konstruktiv debatten framstår når den er såpass polarisert.

Som i mange politiske saker er man egentlig enige om målet, men ikke nødvendigvis metodene. De fleste er for et fag i skolen som gir elevene kjennskap til ulike religioner, livssyn, etikk og filosofi, da dette er en sentral del av manges liv og et viktig tema samfunnsmessig. Målet er at denne innsikten fører til forståelse, respekt, dialog og skaper rom for undring og refleksjon. Uenigheten her dreier seg så om hvor mye plass kristendommen skal ha oppi et slikt fag.

 

Humanistforbundet vil her gjennomgå både bakgrunnen for forslaget, forslaget i seg selv, samt kritikken og gjøre en analyse av dets mulige konsekvenser.

I mars 2013 ble det lagt frem et representantforslag i Stortinget (Dokument 8:56 S 2012-2013) hvor navneendringen KRLE ble tatt opp for første gang (forslag 2), samt et ønske om å tallfeste andelen kristendomsundervisning i faget til 55 pst (forslag 4). FrP og KrF var enige om navneendringen, mens prosenttallet kom fra KrF alene. Faget som tidligere het Kristendom Religion og Livssyn (KRL) ble i 2007 dømt i den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) for å bryte med menneskerettighetene ved å være i strid med religionsfrihet. Dommen førte blant annet til at elever kunne søke fritak fra undervisningen og til en endring av fagets navn til RLE. Forslagsstillerne argumenter nå med at dommen i 2007 ikke eksplisitt nevnte noe om at faget måtte endre navn.

Kristendommen har fortsatt kvantitativ forrang i RLE, noe som er slått fast i læreplanen for faget selv om dette ikke er fastsatt med prosentandel. Forslagsstillerne mener likevel det foreligger en fare for at undervisningen i kristendom kan reduseres til en tredjedel av faget og ønsker derfor å fastsette et prosenttall på 55 pst undervisning i kristendom, og en navneendring til KRLE som da vil beskrive faget bedre. Slik vil de sikre at Kristendommen har en sentral plass i faget.

Forslag 4 ble nedstemt med 92 mot 6 stemmer og forslag 2 nedstemt 70 mot 28 stemmer da det var oppe til votering i Stortinget i juni 2013.

Humanistforbundet har, i tråd med våre prinsipper om en grundig og systematisk tilnærming til slike problemstillinger, tatt kontakt med stortingsrepresentantene som fremla forslaget, og bedt om en utfyllende redegjørelse av bakgrunnen for forslaget.

I en e-post til Humanistforbundet skriver Line Henriette Hjemdal, på vegne av forslagsstillerne:

«KrF er av den oppfatning at det i vår tid mer enn noen gang er viktig å kunne samle alle elever i et felles fag som gir kunnskap og et felles kulturelt referansegrunnlag, og som bidrar til respekt mellom ulike livssyn i tillegg til nødvendig kunnskap om den norske kristne og humanistiske arven. RLE/KRLE-faget er avgjørende i skolen for å få dette til. Det er viktig å kjenne seg selv og sin egen kulturarv for å forstå andre».

Svaret vi fikk understreker så deres argument om at regjeringens endringsforslag i 2008 gikk mye lenger enn dommen i EMD ga saklig grunnlag for, da denne vurderte KRL slik faget var fastsatt i læreplanen av 1997.

Videre skriver Hjemdal følgende:

«All den tid kristendom fortsatt utgjør over halvparten av kompetansemålene i RLE, mener vi det er en tilsløring at navnet er endret. KrF mener KRLE vil beskrive faget på en bedre måte og mener navnet bør endres til dette. Enkelte lærebøker bygger nå på en forutsetning om at fagområdene kristendomskunnskap, andre religioner og livssyn og etikk hver skal ha ca. 33 pst. av undervisningstiden. Selv om dette ikke var intensjonen fra regjeringens side, mener KrF det ligger en fare for at kristendommen reduseres til en tredjedel fordi det fastsatte prosenttallet er fjernet. Vi er opptatt av at kristendommen sikres en sentral plass i faget og at alle elever får lik undervisning og kunnskap i dette faget. Derfor mener vi det er nødvendig å gjeninnføre et prosenttall på 55 pst. for hvor stor del av undervisningen som skal brukes til kristendom.»

Det er åpenbart at det er viktig for KrF å sikre kristendomsundervisningen i skolen, men vage uttalelser som at «det er viktig å kjenne seg selv og sin egen kulturarv for å forstå andre» gir ikke forslaget noen særlig tyngde. At KRLE bedre vil beskrive faget er ei heller det beste argumentet for å overbevise de som i utgangspunktet er kritiske til en vektlegging av kristendommen. Spesielt når faget har til hensikt å «samle alle elever i et felles fag som gir kunnskap og et felles kulturelt referansegrunnlag, og som bidrar til respekt mellom ulike livssyn».

På den annen side; en eventuell endring innebærer per definisjon antakelig ikke en så stor omveltning av faget som media har spilt opp til. I den nasjonale læreplanen til RLE står følgende under formål: «[faget] skal gi kjennskap til den betydningen kristendommen har som kulturarv for samfunnet vårt. Kristendomskunnskap skal av den grunn ha den kvantitativt største andelen av lærestoffet». En tallfesting av denne andelen til 55 pst. vil med andre ord kun få utslag på enkelte skoler som faktisk har nedjustert kristendomsandelen betydelig siden omleggingen til RLE, og dette gjelder overhodet ikke alle.

KRLE-navnet kan dermed ses som en symbolsk seier for KrF, ved at kristendommen får hedersplassen i fagets navn. At denne særstillingen i praksis også eksisterte i RLE-faget var åpenbart ikke tilstrekkelig. Ikke minst vil en slik symbolsk seier også ha en symbolsk effekt. Hvordan tolker skoleelever denne kranglingen om en «K»?

Hvordan skal man kunne kommunisere til barn, foresatte og samfunnet generelt, at det i Norge finnes rom for alles religioner, livssyn og filosofi, når man i så stor grad skal fokusere kun på kristendommen? Mange vil nok føle dette som et stort overtramp. Som kritiske røster fremhever er det også vanskelig å komme utenom at et for stort kvantitativt skille også vil kunne føre til kvalitative forskjeller. Det er særs viktig for både kvalitet og mangfoldet at alle hovedområdene i faget blir tildelt nok undervisningstimer til at kompetansemålene kan bli nådd.

Det kan være KrF og Fremskrittspartiet har gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å trumfe igjennom denne avtalen; motstanderne har fått brensel til bålet og vil jobbe enda kraftigere i mot et hovedfokus på kristendommen, samt at flere elever kan komme til å søke seg fritak oftere, slik at det overordnede målet om mer toleranse, respekt og forståelse mellom ulike kulturer og religioner blir svekket. At dette også har kommet til i en spesialavtale, etter å ha blitt nedstemt med stort flertall i stortinget kun få måneder tidligere taler nok heller ikke til forslagets fordel.

Argumentet om at endringene på nytt vil føre til brudd på menneskerettighetene, slik KRL ble dømt i EMD, blir foreløpig ikke mer enn spekulasjoner. På tross av at RLE av enkelte ble kritisert for ikke å være pluralistisk og nøytralt, er antakelig RLE nærmere et kompromiss enn KRLE kan se ut til å bli, selv om det, som nevnt, neppe vil føre til drastiske endringer i praksis.

Humanistforbundet ønsker et inkluderende fag som behandler alle religioner og livssyn som likeverdige. Kun gjennom kunnskap, forståelse og respekt vil mennesker kunne leve, ikke bare side om side, men sammen. Et fag som jobber for disse verdiene vil kunne være en solid plattform for å skape gode relasjoner. KRLE er neppe løsningen som best ivaretar en slik ambisjon, da det allerede har forvoldt indignasjon, protester og et høyere konfliktnivå.

 

Omskjæring av guttebarn

Kjønnslemlestelse

Humanistforbundet har sendt følgende innspill til Stortingets Helse- og omsorgskomité:

Regulering av omskjæring må ta utgangspunkt i lov om forbud mot kjønnslemlestelse og prinsipp om rettsikkerhet må være gjeldende uavhengig av kjønn.

I et samfunn som ønsker å legge til rette for mennesker av ulik kulturell og religiøs bakgrunn vil det oppstå konflikter basert på verdier og tradisjoner. Dette er ikke noe som trenger å være et negativt aspekt ved vårt moderne samfunn. Vi vil i høyeste grad påstå at det heller kan bidra til gjensidig forståelse og moralsk refleksjon. Det er viktig og riktig å legge til rette for at minoriteter skal føle seg hjemme i Norge. Samtidig er det helt avgjørende å beskytte barns grunnleggende rettigheter og å skåne barn mot unødvendig smerte og ubehag. Sistnevnte hensyn fikk forrang i 1995 da kjønnslemlestelsesloven ble innført. Denne gjør det forbudt å utføre noen former for kirurgiske inngrep på kjønnsorgan, med mindre det foreligger en medisinsk begrunnelse.

Problematisk

Det er flere aspekter som er problematisk med denne loven, men det store, overhengende problemet er at den ikke er kjønnsnøytral. Loven stadfester at det er forbudt å utføre inngrep på en kvinnes kjønnsorgan, uten medisinsk begrunnelse, selv med kvinnens eget samtykke. I motsetning er det greit å utføre inngrep på en manns kjønnsorgan, uansett om inngrepet ikke kan begrunnes av helsemessige årsaker, og selv om mannen ikke har mulighet til å uttrykke samtykke. Et annet åpenbart problem med kjønnslemlestelsesloven er at den ikke legger til rette for at en voksen, myndig kvinne skal kunne få utført inngrep på sitt kjønnsorgan, selv ved samtykke og informasjon om mulige konsekvenser. Samtidig ser vi at loven enkelt omgås når det kommer til kosmetisk intimkirurgi, som etter lovens ordlyd faller inn under lovens jurisdiksjon. Her trengs det en oppgradering av loven, i første omgang slik at den er gjeldende for alle og ikke diskriminerer på grunnlag av kjønn, og i andre omgang, at den legger til rette for at myndige personer selv kan bestemme over sin egen kropp.

Konflikt

I en situasjon hvor artikler i menneskerettighetene kommer i konflikt med hverandre, mener vi at prinsipp om menneskets rett til frihet og autonomi må veie tyngst. Debatten om omskjæring hviler på motstridende rettigheter, dermed må vi som samfunn bestemme oss for hvilke hensyn som skal settes høyest. Noen vil, uansett utfall i denne saken, komme til å føle seg urettmessig behandlet. Så lenge argumentasjonen bak en slik avgjørelse er godt begrunnet i prinsipp om rettsikkerhet og nedsettes for å sørge for menneskets rett til autonomi og frihet, og ikke med hensikt å diskriminere, er dette noe vi som samfunn må godta.

Rettsbeskyttelse

Humanistforbundet ønsker ikke å bidra til videre marginalisering av minoriteter i Norge, men vi mener at prinsipp om allmenn rettssikkerhet og barns rettigheter er såpass fundamentale at de må settes over retten til å utøve visse religiøse tradisjoner. Humanistiske verdier kan helt klart ikke omfatte helsemessig unødvendige inngrep på barn, og når denne praksisen forbys for jenter er det uakseptabelt at dette ikke skal være tilfellet for guttebarn. At lov om kjønnslemlestelse ikke skal gjelde for menn framstår som diskriminerende og inkonsistent. Omskjæring kan og vil begrunnes av samme type argument, uansett kjønn. Det kan oppfattes som traumatiserende, uansett kjønn. Det er irreversibelt og innebærer risiko, uansett kjønn. Alle skal ha samme rettsbeskyttelse, uansett kjønn.

 

Reservasjonsmulighet for fastleger

Enkelte punkter i den nye regjeringens samarbeidsplattform har skapt kontrovers, og blitt gjenstand for sterke meningsutvekslinger i media. Et av disse er avtalen mellom Høyre, KrF og FrP om reservasjonsmulighet for fastleger etter dialog med Den norske legeforening. Dette er i spørsmål som omhandler liv og død, hvorav abort er stridens hovedkjerne.

Humanistforbundet har fulgt klimaet siden Europarådets resolusjon 1763, som kom i 2010. Denne omhandler nettopp reservasjonsrett av samvittighetsgrunner innen medisinsk omsorg. Den slår fast at «Ingen person, sykehus eller institusjon skal bli presset, holdt ansvarlig eller diskriminert på bakgrunn av at man nekter å utføre, tilrettelegge, assistere eller henvise til en abort». Medlemslandene er forpliktet til å ta hensyn til rådets føringer, og Norge kan i utgangspunktet ikke lovgi seg bort fra internasjonale avtaler og forpliktelser omkring menneskerettigheter. Legers samvittighetsfrihet er også tydelig forankret i menneskerettighetserklæringen artikkel 18. Helsetilsynet fastslo i et rundskriv 14. august 1979 at leger har anledning til å reservere seg mot å henvise til abort, så lenge kommunen sørger for at «de omtalte tjenester kan tilbys». Denne reservasjonsmuligheten har tilsynelatende løpt uten problemer i over 30 år, inntil Helsedepartementet i 2011 presiserte at fastleger ikke skal kunne reservere seg mot å henvise til behandling som strider mot legens egen samvittighet.

Dette ser vi nå skaper et tilsynelatende uløselig etisk dilemma, hvor samvittighetsfrihet settes opp mot kvinners rett til selvbestemt abort. Humanistforbundet søker å belyse dette dilemmaet, som handler om både etikk og rettigheter. I slike saker hvor to eller flere gruppers rettigheter umiddelbart synes motstridende, kan det være viktig å ta et skritt tilbake og forsøke å se etter en pragmatisk løsning, hvor ingen parter ender opp med å bli diskriminert.

Her vil vi presisere at Humanistforbundet stadfester og beskytter kvinners rett til selvbestemt abort, og at det er det offentliges plikt å legge til rette for dette. Geografiske hensyn og lokale forhold skal heller ikke stå i veien for denne rettigheten, og må også tas med i betraktingen, slik at pasientrettigheter ikke blir tilsidesatt.

Vårt mangfoldige samfunn består i dag av mennesker med ulike verdier, livssyn, moralske oppfatninger og etiske forståelser. Vi bør alle tilstrebe respekt for hverandres ulike meninger, selv når de oppfattes som dypt motstridende med vår personlige overbevisning. I et demokratisk samfunn skal det være plass til mennesker med verdier som majoriteten ikke deler eller har liten forståelse for. Et av de viktigste prinsippene i et demokrati er at mindretallets rettigheter skal ivaretas.

Vi må akseptere at definisjonen av liv kan være et moralfilosofisk anliggende, og at det i lys av dette kan være galt å sette opp premisser som igjen legger føringer i retning av et relativt menneskeverd. En lege avlegger løfte på at han/hun ikke skal ta liv, og her vil det naturligvis oppstå en konflikt når det foreligger ulike definisjoner på liv. Den samme lege vil naturlig nok også være motstander av assistert selvmord.

Når det foreligger en slik religiøs og/eller moralfilosofisk overbevisning, vil det være betenkelig å innta en posisjon der vi nekter leger med et bestemt livssyn å praktisere som lege. Videre kan det problematiseres at vi i en situasjon med legemangel nekter ellers dyktige leger å utøve som fastlege og følgelig reduserer befolkningens tilgang til nødvendige helsetjenester.

I denne saken oppstår selve kjernen i problemet, fordi fastleger tross alt er satt til å besørge et offentlig helsetilbud. Enkeltmenneskers liv berøres av valgene de tar som profesjonelle yrkesutøvere. Vi fortsetter alle å være mennesker i det vi går inn i våre jobbroller, samtidig som det ligger en forventning om at vi utøver våre arbeidsoppgaver i henhold til instruks. Som regel er ikke dette et problem. Vi bør anta at leger har valgt sitt yrke nettopp grunnet et genuint ønske om å hjelpe og bistå sine pasienter gjennom vanskelige situasjoner, både medisinsk og praktisk. Leger har et stort ansvar i å følge opp sine pasienter, og en del av denne praksisen er å henvise videre til spesialister. Samtidig er det nok på sin plass å spørre om en lege i etisk konflikt vil være en god samtalepartner og rådgiver i henhold til kvinnens behov i en slik situasjon.

Videre har det blitt satt spørsmålstegn ved nettopp den prinsipielle forskjellen mellom at legen henviser selv eller henviser til en kollega som vil henvise. Slike personlig samvittighetsvektlegginger er tilnærmet umulig å komme til enighet om, da legene som ønsker en slik ordning har rett til å påstå at det utgjør en forskjell for dem.

Kritikere av reservasjonsmuligheten argumenterer med at det ikke er en menneskerettighet å bli fastlege. Alle kvinner har på sin side rett til å bestemme over egen kropp, herunder rett til abort før 12. uke. I denne vektleggingen vil nødvendigvis legens samvittighetsfrihet tape; men situasjonen trenger ikke nødvendigvis ses som utelukkende svart-hvitt.

Anslagsvis er det bortimot 200 av omtrent 5000 fastleger som ikke ønsker å henvise til abort. I regjeringens nye utkast foreslås det at det skal opplyses om hvilke leger som benytter seg av reservasjonsmuligheten, og at kommunene må sørge for at det finnes tilgjengelige leger som kan henvise til abort. Hvis en slik praksis kan utøves på en fullstendig tilfredsstillende måte, slik at ingen kvinners lovfestede rett på noe vis blir innskrenket eller avkortet, kan ordningen muligvis forsvares. En bedre løsning kan være at vi fjerner det unødvendige administrasjonsleddet som fastlegen representerer, og at kvinnen oppsøker spesialisttjenesten direkte. Her vil kvinnen bli møtt av profesjonell omsorg og hjelp av personer som arbeider med dette på heltid. Retten til selvbestemt abort kan i så måte ikke ses på som truet.

Den norske legeforening skriver på sin hjemmeside den 4.oktober 2013 følgende: «Det går klart frem av vedtaket at det skal tilrettelegges for muligheter for reservasjon når dette ikke har negativ påvirkning for pasientens ve og vel eller pasientrettigheter. Det dreier seg altså ikke om en rett til reservasjon, men om en mulighet, såfremt ledelsen i sykehuset eller kommunene mener at dette kan gjennomføres uten at det går utover pasientene.» De vil også samarbeide med pasientforeningen i en drøfting av videre gjennomføring.

Utover dette kan det foreslås at abortskjemaet (skjema IK-1143) som skal fylles ut forenkles, og at skjema som kan utgjøre statistisk grunnlag gjøres frivillig. Skjemaet som benyttes i dag er overveldende og kan oppleves unødvendig og ubehagelig for kvinnen. Mange leger nekter simpelthen å fylle ut komplett skjema, av respekt for kvinnen.

Danmark har på lik linje med Norges tidligere praksis omkring reservasjonsmulighet et uproblematisk forholdningssett til dette, og det står altså legen fritt å overlate til en kollega å henvise videre til abort. I Sverige har vi derimot siden 2010/2011 sett et lignende debattklima som vi selv nå er vitne til her hjemme.