Alle skal være #tryggibønn

Frykt og hat

Nok en gang har mennesker samlet for å feire en religiøs høytid blitt angrepet av hat og frykt. Politiet i San Diego melder at en person er drept og minst tre såret i det de mener er et hatangrep nord for byen. Jøder fra området var samlet i Chabad of Poway-synagogen for å feire pesach-høytiden. Gjerningspersonen skal ha ropt antisemittiske budskap før og under angrepet.

Trygg frihet

Humanistforbundet er sjokkert og nedstemt over å ha blitt vitne til nok et angrep mot mennesker samlet i høytid og bønn. Vi stiller oss bak Ingrid Rosendorf Joys i Samarbeidsrådet for tros- og livssyn sitt budskap om at alle skal og kan være #tryggibønn. Mennesker skal aldri måtte frykte for sin sikkerhet eller frihet på grunn av sitt livssyn. Dette gjelder uavhengig av om livssynet er religiøst eller ikke. Hat og frykt kan og må ikke vinne.

Vi sender våre varmeste tanker til de berørte av hatkriminaliteten i Poway og alle som sørger med dem.

Illustrasjon: Wikimedia Commons

humanistisk konfirmasjon

Konfirmasjon for alle

Konfirmasjon – mer enn religion

Vi mennesker trenger å feire viktige overganger i livet. Vi trenger å markere at vi endrer oss og får andre roller. Seremonier for å markere overganger i livet gir oss muligheten til både å bli sett av de rundt oss, og å se oss selv, på en ny måte. De aller fleste kulturer markerer overgangen fra status som barn til status som voksen gjennom et overgangsrituale. Konfirmasjon har vært et slikt rituale for å markere overgangen fra ansvarsfritt barn til ansvarlig samfunnsborger i kristen tradisjon. Men konfirmasjon er viktigere enn som så. Det er en del av norsk kultur. Det er en mulighet til å bli sett, både som individ og som en del av et fellesskap. En seremoni som kan være med på å synliggjøre tilhørighet, vennskap og kjærlighet.

Da det å fiske var viktigere enn det å lese

Navnet konfirmasjon betyr bekreftelse, og var ment som en bekreftelse av dåpsløftet. Begrepet konfirmasjon er slik sett tett knyttet til kristen tradisjon. I 1736 ble konfirmasjon i Norge obligatorisk for alle, og forble en plikt fram til 1912. Ved å tvinge ungdom gjennom en konfirmasjon fikk staten mulighet til å kontrollere de unges kunnskap, samtidig som det var en bekreftelse av dåpen.

På 1600-tallet var nordmenn flest bedre til å fiske enn til å lese. I den lutherske statsreligionen var det et ideal at alle skulle kunne lese Bibelen selv, for å få et nært og direkte forhold til troen. Myndighetene kunne betale for å oversette Bibelen, men de måtte også sikre seg at folk kunne lese den. Her kommer konfirmasjonen inn. Christian den 3. av Danmark-Norge hadde forsøkt å skape en skole for allmuen, men kom til kort. Utviklingen gikk sent og nordmenn flest lærte ikke å lese. Kirken og konfirmasjonen ble svaret.

I 1736 ble konfirmasjon obligatorisk og kirken tok ansvar for opplæring der det ikke fantes skoler. På 1700-tallet var det lite feiring av mennesket å spore i det norske konfirmasjonsritualet. De humanistiske ideene kom til senere, men humanistiske ideer er også tuftet på nettopp ideen om kunnskap.

Leseferdigheter gav frihet

Når befolkningen lærte å lese, kunne de også lese andre skrifter enn Bibelen. Den friheten det ga er grunnleggende viktig for den humanistiske utviklingen i samfunnet. Gjennom skolen – og konfirmasjonen – fikk folk flest redskaper til å befri seg fra uvitenhet og fordommer, slik at de ble bedre skikket til å ta ansvar for sitt eget liv. Når vi begynner å reflektere over verden rundt oss, samfunnet vi lever i, oss selv og hverandre – da får vi også bedre redskaper til å forstå og være bevisste medlemmer av fellesskapet.

Kunnskap for alle, konfirmasjon for alle

Kunnskap er for alle, uavhengig om du er kristen, muslim, ateist eller agnostiker – eller litt av alt. For å bygge et humanistisk samfunn hvor menneskeverdet alltid står i sentrum, trenger vi kunnskap, refleksjon og dialog. Vi trenger å lære at alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. Vi er alle utstyrt med fornuft og samvittighet, og bør handle mot hverandre i medmenneskelig ånd. I et samfunn hvor makten er ulikt fordelt, hvor informasjon er gjemt bak Googles algoritmer og selvet blir reflektert gjennom Instagram, trenger barn og unge kunnskap og rom for å utforske og reflektere. Ungdomstiden er «livets prøverom» for individuell identitet og følelsen av tilhørighet. Selv om tiden ved 14/15-årsalderen ikke lenger markerer overgang fra barndom til voksenliv i Norge, er den allikevel uendelig viktig og verdt en feiring!

Ønsket om å gi ungdom kunnskap og verktøy for livet, gjør konfirmasjon til en fin tradisjon – på tross av en historie med tvang og plikt. I vår tid er rommet for de store spørsmål og de gode samtaler ikke mindre viktig for ungdom – de er kanskje heller viktige som aldri før. Derfor mener vi i Humanistforbundet at konfirmasjon bør være for alle.

Vi sørger med de berørte av terroren på Sri Lanka

Rystende

Vi i Humanistforbundet er rystet over nyhetene om det som virker å være koordinerte terrorhandlinger mot uskyldige mennesker på Sri Lanka idag. Mennesker ble gjort til mål for ufattelig vold på grunn av sin tro eller sin bakgrunn, inkludert kristne som var samlet for å feire påskehøytid sammen og turister som ville besøke den vakre øya.

Sikkerhet

Ingen skal behøve å frykte for sin sikkerhet eller sitt liv på grunn av sin tro eller sitt livssyn, og uskyldige mennesker skal aldri gjøres til mål for politiske eller ideologiske kamper. Våre varmeste tanker går til alle som er berørt av terroren og til våre srilankesiske brødre og søstre her hjemme.

[Bilde: Wikimedia commons]

Humanisme for meg?

Humanisme for meg?

«Humanisme for meg, handler mer om medmenneskelighet og det å ta vare på hverandre enn hvilken Gud man tror på. Vi har blitt ett flerkulturelt samfunn og nyter godt av mat, musikk, danser, bøker, spill, og annet som bekriker og tryller med sansene våre på nye måter. Vi er også forskjellige. Tykke og smale, hvite og brune, ateister, muslimer, kristne, jøder, unge, gamle, friske, syke, fattige, rike. De fleste av oss havner et sted i mellom. Odal Framlag er for meg et svar på hvordan man skal og bør favne alle. Alle er velkomne. Alle må oppføre seg pent og respektere hverandre og at vi er forskjellige. Det er ikke uttalt, det bare er sånn. De har kulturkafeer, familietreff, juletrefest, turer og aktiviteter hvor de inviterer ALLE inn. Det er en fantastisk gjeng. Som rommer alle kategorier nevnt ovenfor. Om du kommer i burka eller nisselue er det gøy å hilse på nissen og spise grøt. Om du er kristen eller ikke, smaker de hjemmelagde vårrullene og pepperkakene på juleverkstedet helt fantastisk. Og så er det kyllingpølser og grisepølser på tur så alle blir mette. Respekt! Og ingen rynker på nesa fordi noen ikke nødvendigvis kan spise grisepølsa. Det er bare sånn det er»

Anne-Merethe Nergård – engasjert medlem og seremonileder i Humanistforbundet

Humanisme for dagens og fremtidens Norge?

Hva mener Humanistforbundet?

Hva er forbundets verdier, forståelser av verden og mennesket, og hva vil vi at humanismen skal bety for verden?

Dette er spørsmål vi ofte får og som vi stadig besvarer – nå sist gjennom vårt innlegg i en flott panelsamtale om humanisme med andre gode humanister som Dag Hareide, Oddbjørn Leirvik og Arshad Jamil på Kulturhuset 16.mars. Vi gjengir innlegget her, og vil gjerne høre fra deg hva du tenker!

Et livssynsfellesskap for humanister

Det betyr at vi setter mennesket i sentrum av vårt syn på livet og verden rundt oss, og bruker mennesket som målestokk i spørsmål om etikk og moral, godt og ondt. Med det mener vi at;  

  • alle mennesker er født med en umistelig verdi som ikke kan måles i penger 
  • alle mennesker (i kraft av å være mennesker) er like mye verdt
  • hvert enkelt menneske har helt unike ressurser som de skal få muligheten til å bidra med til felleskapet og som fellesskapet bør behandle som en verdi 
  • alle mennesker er født med de samme friheter og rettigheter som skal sikre hver enkeltes mulighet til å få være den de er – med hele seg og akkurat sånn som de er 
  • vi mennesker har et stort ansvar i verden, både for å ta vare på hverandre, de andre dyrene og planeten vi bor på
  • mennesker har en unik evne til å skaffe oss kunnskap om oss selv og den verden vi lever i, og derfor har vi også et ansvar for å fremskaffe, forvalte og bruke kunnskap til beste for fellesskapet og den verden vi lever i
  • vi har en naturvitenskaplig tilnærming til hvordan universet ble til, hvordan det oppstod liv på jorden og hvordan dette livet utviklet seg til oss mennesker som er her idag 

Hvorfor?

Vi holder spørsmål om “hvorfor” universet ble til, “hvorfor” det oppstod liv på jorda og “hvorfor” liv ble til menneske, åpent for hver enkelt å svare på selv. Vi holder også åpent “hvorfor” hvert enkelt medlem, bestiller av våre seremonier, dialogpartner eller andre vi er i kontakt med ønsker å sette mennesket i sentrum og bruke menneskeverd og likeverd, menneskets friheter og ansvar, som utgangspunkt for etikk og moral. Vi er altså mer opptatt av AT folk vil jobbe for humanistiske verdier, og mindre av HVORFOR de vil det. Flesteparten av våre medlemmer har funnet sitt “one and only” livssynssamfunn i oss, fordi de ønsket seg et alternativ til et religiøst livssynsfellesskap. Men vi ønsker også medlemmer som både vil være medlem hos oss og i andre tros- eller livssynssamfunn, inkludert i moskeer eller i Den norske kirke, hjertelig velkomne. Vi har medlemmer som tror på feer, som tror på guder, som er usikre, som ikke tror på noe vitenskapen ikke kan bevise – det spiller ingen rolle for oss så lenge de vil jobbe for humanisme sammen med oss. Det som spiller en rolle er AT de ønsker et livssynsfellesskap rundt de humanistiske kjerneverdiene.  

Erkjennelsen

Dette bygger på en erkjennelse av at mennesker er komplekse vesener med sine egne erfaringer og ønsker, og at folk (hos oss) skal få plass til å være hele seg med alt sitt mangfold og kompleksitet. Dette er også en erkjennelse av at det er mange veier inn til humanisme og at humanisme kan fungere som en felles samlende plattform – et utgangspunkt for dialog, aksept for annerledeshet og i siste instans et bedre samfunn. Derfor arrangerer vi også skreddersydde seremonier for alle som ønsker å feire eller markere viktige dager i livet sitt sammen med oss, enten de vil at vi skal skvette sprit til småfolket, ha med symboler, bønner eller liknende fra en eller flere religioner, eller om de ønsker seg en rent sekulær seremoni som feirer kjærlighet og fellesskap mellom mennesker. 

I Grunnloven står den humanistiske arven skrevet inn i staten Norges verdigrunnlag. Betyr det at landet vårt, og vi som fellesskap, lykkes med å sette menneskeverd, likeverd og menneskelige hensyn først?  

  • Halvparten av ungdomsskoleelever med nedsatt funksjonsevne undervises utenfor et vanlig klassemiljø, noe som gjør at de oftere blir sosialt isolert. 85 000 potensielle kolleger med nedsatt funksjonsevne ønsker seg i dag en jobb – men får ikke slippe til  
  • Den offentlige samtalen i Norge har blitt polarisert. Ytterpunktene blir mer ekstreme, og påvirker også de som beveger seg i midten. Sosiale medier kan både gi opplevelser av fellesskap, men også enormt utenforskap, særlig blant ungdom. Redsel for mobbing, hets og trusler kan føre til at viktige stemmer velger å ikke ytre seg, så vi som fellesskap går glipp av deres bidrag 
  • Chatboter svarer på spørsmålene våre, lærende programvare fases inn i offentlig forvaltning, helsevesenet tester ut nye måter å bruke kunstig intelligens på, roboter kan ta over stadig flere av menneskers oppgaver – inkludert kirurgi. Kommersielle aktører styrer utviklingen, ikke politikerne, og ofte uten transparens og en bredere samtale 

Raus og inkluderende

På grunn av dette – og mange andre utfordringer – trenger vi å være mange sammen som løfter de menneskelige hensyn og verdier høyere opp på agendaen! Hvis vi klarer å skape et bevisst eierskap til disse verdiene våre sammen og på tvers, også kan gi grobunn for å gjøre flere felles handlinger sammen som i sum kan bidra til et mer humant og humanistisk Norge. Når vi ønsker oss et raust og inkluderende Norge bygget på humanistiske verdier, må vi finne ut hva vi kan gjøre for å bidra til dette – hver for oss og i fellesskap. Vi ser på humanismen som en fantastisk plattform ikke bare for verdifellesskap, men for handlingsfellesskap, for et mangfold av mennesker i Norge.  

En humanisme for mangfold og fellesskap gir rom for en masse forskjellige handlinger, utifra hva som gir mening og skaper engasjement for den enkelte. Dialog – det å skape en samtale uten formål om å overbevise andre om at jeg har det eneste riktige svaret – er en viktig handling i seg selv.

Nå vil vi gjerne høre fra DEG! Hvordan kan vi gjøre disse viktige kjerneverdiene om til praktisk handling? Hva er humanisme for deg?  

Humanistforbundet fordømmer terrorhandlingene mot New Zealands muslimer

Det var med sjokk og stor sorg Humanistforbundet mottok nyhetene om terrorhandlingene mot New Zealands muslimer fredag 15.mars. Ingen mennesker skal noensinne måtte frykte for sitt liv, sin sikkerhet eller sin frihet som følge av sin tro eller sitt livssyn. Det er godt å se at New Zealands politiske ledelse og befolkning står sammen i sorgen, og med særlig omsorg for sine muslimske søstre og brødre etter disse grusomme handlingene.

Terrorhandlingene, og i særdeleshet terroristens grundige planlegging og kyniske gjennomføring av tallrike drap på barn såvel som voksne, synliggjør skremmende paralleller og vonde minner for oss nordmenn. Fremmedfrykt og islamofobi er reelle trusler også i Norge, slik vi altfor kostbart fikk erfare og oppleve 22. juli 2011.

Da terroren rammet oss klarte vi, i all hovedsak, å svare med kjærlighet, åpenhet, raushet og inkludering. Dette er imidlertid et valg vi må fortsette å fatte hver dag, så frykten ikke vinner fram og fellesskapet vårt ikke forvitrer. Det har vært flott å se hvordan tros- og livssynssamfunn verden over har talt og trådt til med praktisk bistand til New Zealands muslimer, og samtidig støtte sine muslimske medborgere. Så også i Norge, noe som gir håp for at fellesskapet vårt er intakt. Men vi må ikke ta solidariteten og kjærligheten for gitt – vi må fortsette å bry oss om hverandre også etter at støvet har lagt seg.

Humanistforbundet fordømmer på det sterkeste terrorhandlingene mot New Zealands muslimer og fellesskap, og sender New Zealands befolkning og våre norske muslimske søstre og brødre våre varmeste tanker i denne tunge tiden.

 

Kartfoto: Wikipedia

Samtale om humanisme 16. mars

[cmsmasters_row][cmsmasters_column data_width=»1/1″][cmsmasters_text]

Panelsamtale om humanismens kjerneverdier

Hva betyr egentlig verdier som menneskeverd og likeverd i Norge idag? Er humanismen fortsatt aktuell? Hvilken forskjell kan humanisme bety i det norske samfunnet? Hvilke utfordringer og muligheter står humanismen overfor idag og fremover? Hvor møtes og hvor skilles ulike forståelser av humanisme? 

Humanistforbundet inviterer til panelsamtale om humanismen og dens kjerneverdier sett fra ulike ståsteder.
Sted:
Møterom Laboratoriet på Kulturhuset i Oslo, Youngs gate 5
Tid: Lørdag 16.mars kl 14-16 

Livssynsjournalist Elise Kruse fra Vårt Land leder samtalen med bidrag fra bl.a. sosiolog og idehistoriker Dag Hareide, Arshad Jamil fra Muslimsk Dialognettverk Norge, professor i interreligiøse studier Oddbjørm Leirvik og generalsekretær i Humanistforbundet Elise Skarsaune. Samtalen avrundes med et kunstnerisk innslag – slampoesi ved Hannah Wozene Kvam.

Vi tror en mangfoldig og inkluderende samtale om humanisme er viktig for det norske fellesskapet og håper du vil bidra med dine tanker! Hvordan kan vi få til et samfunn basert på menneskeverd og likeverd?

Flott om du melder deg på via Facebook-arrangementet eller en epost til post@humanistforbundet.no.
Hjertelig velkommen!

[/cmsmasters_text][/cmsmasters_column][/cmsmasters_row][cmsmasters_row data_shortcode_id=»x1arzlsvu» data_padding_bottom_mobile_v=»0″ data_padding_top_mobile_v=»0″ data_padding_bottom_mobile_h=»0″ data_padding_top_mobile_h=»0″ data_padding_bottom_tablet=»0″ data_padding_top_tablet=»0″ data_padding_bottom_laptop=»0″ data_padding_top_laptop=»0″ data_padding_bottom=»50″ data_padding_top=»0″ data_bg_parallax_ratio=»0.5″ data_bg_size=»cover» data_bg_attachment=»scroll» data_bg_repeat=»no-repeat» data_bg_position=»top center» data_color=»default» data_bot_style=»default» data_top_style=»default» data_padding_right=»3″ data_padding_left=»3″ data_width=»boxed»][cmsmasters_column data_width=»1/1″][cmsmasters_button shortcode_id=»fr283f1t1c» button_type=»regular» button_link=»https://www.humanistforbundet.no/hjem-2-2/bli-medlem» button_target=»self» button_text_align=»center» button_font_weight=»normal» button_font_style=»normal» button_border_style=»solid» animation_delay=»0″]Bli medlem[/cmsmasters_button][/cmsmasters_column][/cmsmasters_row]

Hverdagshumanisme

Hverdagshumanisme er et mål for Humanistforbundet. Vi jobber for en humanisme som har rom for mangfold og som skaper fellesskap. Da må vi som livssynssamfunn både bidra til fellesskapet og skape rom for å lage fellesskap. Vi har allerede i dag mange frivillige; våre fantastiske seremoniledere, de bidrar til mangfoldige seremonier og skaper fellesskap gjennom de drømmeseremonier vi sammen skaper. Men vi ønsker å skape mer mangfold og flere fellesskap. Gjennom å gjøre humanisme i praksis håper vi å kunne skape #hverdagshumanisme. Hverdagshumanisme kan skape et bedre samfunn for mange, og et bedre samfunn av mange.

Et av våre medlemmer er Åse Kamilla Aslaksen. Hun skal være en av primusmotorene i prosjektet #hverdagshumanisme. Dette prosjektet skal skape små flater hvor vi kan inspirere hverandre til å gjøre humanisme og skape fellesskap mellom oss humanister.

Våre medlemmer ønsker seg arrangementer, fester, debatter, fakkeltog og kafémøter. Målet er å få til dette i hele landet.Er du interessert i å bidra? Er du interessert i å delta? Gi oss en tilbakemelding på post@humanistforbundet.no så kan vi skape humanisme i praksis.

Digitaliseringsministeren må holde folk i fokus

Første gang publisert på verdidebatt.no 22. januar

Norge har fått en viktig ny statsrådpost når Nikolai Astrup trer inn i rollen som digitaliseringsminister. IKT-bransjen har lenge jobbet for å få på plass en digitaliseringsminister og jublet i mange kanaler da nyheten kom mandag. At norske IKT-selskaper skal få en statlig stemme opp mot giganter som Google, Apple og Amazon vekker forståelig nok begeistring. Humanistforbundet heier også på utnevnelsen. Men digitalisering handler om mer enn penger, makt og prestisje – det handler om mennesker, menneskeverd og likeverd. Vi lever i den digitale teknologiens tidsalder og er avhengige av teknologisk nyvinning for å utvikle oss som samfunn og løse felles utfordringer. Men utfordringene kan ikke løses av teknologien alene. Vi trenger en inkluderende offentlig samtale for å sikre at fremskritt ikke undergraver menneskeverd og menneskerettigheter, og at de kommer alle mennesker til gode. Vi må kunne besvare hvordan fremskrittene i den teknologiske utviklingen kan og bør styres. Humanistforbundet hilser derfor digitaliseringsminister Astrup velkommen med en etterlysning; en mer inkluderende offentlig samtale om den nye teknologiens potensiale og risiko for menneskerettigheter og likeverd i Norge.

Kunstig intelligens i Norge

Teknologirådet lanserte i september 2018 rapporten “Kunstig intelligens – Muligheter, utfordringer og en plan for Norge”. Måneden etter arrangerte Aftenposten sin Atech-konferanse om kunstig intelligens. Det er liten tvil om at denne teknologien er kommet for å bli i Norge, og at den skaper oppmerksomhet og engasjement. I  mange sektorer er ulike typer påkalt “smal” eller avgrenset kunstig  intelligens tatt i bruk. Avanserte algoritmer gjør det enklere å  analysere ulykker, identifisere hatytringer på nett, støtte leger i å  stille diagnoser og dommere i å utmåle straff.

Norge – en teknologioptimistisk nasjon

Norske  myndigheter har stor tro på teknologisk utvikling og digitale  virkemidler. “Jeg er teknologioptimist”, sa statsminister Erna Solberg i  sin tale på Atech-konferansen i fjor høst. «Digitalt førstevalg i staten» er et sentralt mantra, og teknologi som chatte- og saksbehandlingsroboter er på fremmarsj i offentlige sammenhenger i Norge. Statsministeren  hevdet i sitt innlegg at det ikke vil være hensiktsmessig med en egen  nasjonal strategi for kunstig intelligens, ettersom teknologien vil  treffe og brukes ulikt i forskjellige sektorer og hvert fagfelt kjenner  sine utfordringer og muligheter best selv. Statssekretær Paul Chaffey  uttalte i forlengelsen av dette, at utviklingen drives frem av bransjen  selv, og at politikerne ikke må være bremseklosser for teknologisk  nyskapning. Politikerne vil først komme på banen om det skulle vise seg  at kunstig intelligens medfører problemer på samfunnsnivå.

Denne type sektortilnærming så vi i den digitale strategien for utviklingsarbeidet som Nikolai  Astrup, den gang utviklingsminister, lanserte i fjor sommer et eksempel  på. I den kan vi lese at det er «en utfordring at viktige beslutninger  om digitalisering og teknologiutvikling fattes av kommersielle og  ikke-statlige aktører. Derfor må det jobbes strategisk for å bidra til  at digitale tiltak i utviklingspolitikken også ivaretar frihet,  sikkerhet, demokratiske verdier og universelle rettigheter” (s. 7).

Dette  er en betimelig påpekning, like relevant på hjemmebane som  internasjonalt, og i alle sektorer som benytter kunstig intelligens og  relatert teknologi. Når byråkratene kan forutse og diskutere dilemmaer i  teknologiutviklingen, burde også de folkevalgte føle seg kallet til å  løfte dette høyere opp på agendaen. Dette er ikke en ideologisk øvelse  om frie markedskrefter mot statlig regulering, det handler om  utviklingen innen sentrale politikkområder som helse og omsorg,  utdanning, transport og samferdsel, sikkerhet og arbeid. Selv om hver  sektor vil måtte definere egne muligheter og risikoer, vil mange av de  grunnleggende spørsmålene og utfordringene være felles, verdispørsmålene  i særdeleshet.

Kunstig intelligens, menneskerettigheter, menneskeverd og likeverd

I  debatten om kunstig intelligens har spørsmålet om menneskerettigheter  og likeverd vært løftet av flere aktører internasjonalt. I 2017 ble de  såkalte Asilomar AI Principles utmeislet av forskere og bransjeaktører. Disse prinsippene slår  blant annet fast at kunstig intelligens-systemer skal utvikles og  operere slik at de er kompatible med menneskets verdighet, rettigheter,  friheter og kulturelt mangfold (prinsipp 11). FNs fagorganisasjon for  informasjons- og kommunikasjonsteknologi (ITU) arrangerte i mai i år sin  andre «AI for Good Global Summit» med fokus på hvordan kunstig intelligens kan bidra til oppnåelse av bærekraftsmålene. En rekke store aktører innen både menneskerettighetsfeltet og digital teknologi utviklet og signerte også i mai Toronto-deklarasjonen om retten til likestilling og ikke-diskriminering i maskinlæringssystemer. Sentrale aktører anerkjenner altså at kunstig intelligens i ulike  former gir oss både muligheter og utfordringer, men til nå er etiske  retningslinjer på området av frivillig og ikke-bindende karakter.  Foreløpig later norske myndigheter til å avvente hva som kommer ut av europeisk samarbeid på området.

Etterlyst: Myndighetsinitiativ til offentlig samtale om kunstig intelligens i Norge

Teknologirådets  rapport fra september i fjor gir offentlige myndigheter 14 anbefalinger  for utviklingen av en større strategi for arbeidet med kunstig  intelligens i Norge. Anbefaling 14 peker på behovet for en bred og  inkluderende nasjonal dialog om kunstig intelligens, på initiativ fra  myndighetene. Dette for å involvere flest mulig slik at myndighetene kan  få gode råd til politikkutvikling og strategisk arbeid.

I sommer lanserte den australske menneskerettighetskommisjonen et treårig prosjekt om menneskerettslige muligheter og utfordringer ved nyere teknologi, hvor samfunnsaktører inviteres til å delta i fag- og politikkutvikling. Vi kan altså se «down under» for et praktisk eksempel på hvordan en slik samtale kan legges til rette. Rapporten som den australske menneskerettighetskommisæren lanserte sitt nye  prosjekt gjennom, inneholder konkrete spørsmål til publikum og  instruksjoner om hvordan innspill kan sendes inn. En ekspertgruppe for  prosjektet er opprettet, og flere offentlig åpne konsultasjonsrunder er  planlagt for å sikre innspill underveis i prosessen.

Vi  er et mangfold av aktører i Norge som med ulike innfallsvinkler kan  bidra i en slik åpen offentlig samtale om både styrking og regulering av  teknologiutviklingen, til beste for enkeltindivider og samfunnet. Med  basis i vårt humanistiske livssyn vil vi i Humanistforbundet ønske  spørsmål om menneskeverd, likeverd, inkludering og selve definisjonen av  hva et menneske er i den digitale teknologiens tidsalder høyt på  agendaen. For å forstå bredden i utfordringer, muligheter og  konsekvenser for ulike individer og grupper av mennesker i  teknologiutviklingen best mulig, må mennesker med ulike bakgrunner,  forutsetninger og forståelser få bidra med sine unike perspektiver.

Humanistforbundet  mener det er på tide at norske myndigheter tar initiativ til en bredere  og mer inkluderende offentlig samtale om kunstig intelligens. En slik  samtale må foregå åpent og offentlig, ikke på konferanser som koster  tusener av kroner å delta på. Spørsmålene som kunstig intelligens  bringer til torgs er av samfunnsinteresse, og hele bredden i samfunnet  må få mulighet til å delta i diskusjonen. Slik vil også våre folkevalgte  bli bedre i stand til å fatte gode beslutninger i en spennende,  krevende og enormt raskt foranderlig tid for oss mennesker. Vår nye digitaliseringsminister kan herved regne seg som utfordret!

Trappeåndens tale

Hva burde jeg egentlig sagt?

Du kjenner kanskje opplevelsen av å komme på dagen etter, uka etter eller flere år seinere hva du egentlig burde ha sagt i en konkret situasjon? Viktige poenger du glemte eller et spørsmål du ikke der og da helt forstod og derfor svarte dårlig på? Sånn har jeg det i hvert fall ganske ofte, og nå har jeg fått et navn på det: “trappeånden” (fra fransk l’esprit de l’escalier). Navnet peker mot at vi ofte finner svaret i bunnen av trappa, når det er for sent til å gå tilbake og levere det gode svaret. Jeg har det ofte slik. 12 år etter husker jeg fortsatt et konkret spørsmål fra en muntligeksamen som jeg ikke forstod før en god stund etter, og som jeg hadde et ordentlig godt svar på – jeg skulle så gjerne tatt en kaffe med den sensoren for å besvare det spørsmålet idag!

Nylig var jeg så heldig å få spille inn en radiosamtale med min far, som er teolog, og en dyktig journalist om humanisten Jesus. Også denne gangen har trappeånden trådt til for fullt, og ettersom radio er litt som muntligeksamen tenkte jeg heller å skrive ned en bekjennelse av mine tilkortkommenheter i Verdibørsen 25.desember 2018 enn å brenne inne i 12 år med disse også:

1. Jeg og Humanistforbundet heier både på mangfoldet og tradisjonsbærerne i humanismen

Min første tilkortkommenhet på eteren var å ikke gripe anledningen til å framsnakke den viktige rollen Human-Etisk Forbund (HEF) har spilt i norsk humanismes historie og fortsatt spiller i det norske samfunn idag. HEF har vært en helt uunnværlig aktør for å spre humanistisk tankegods og fremme tros- og livssynsfrihet i Norge, og jobber utrolig godt og prinsipielt med likebehandling på vegne av alle – noe alle tros- og livssynssamfunn (Humanistforbundet inkludert) nyter godt av. De arbeider kunnskapsorientert med viktige spørsmål for mennesket i samtiden, slik som genteknologi og ekstremisme. Jeg heier på og har stor respekt for humanetikerne og HEF!

Den store og dominerende plassen HEF har hatt i Norge i en mannsalder, betyr også at humanetikken har framstått som det tydeligste alternativet til religiøse livssyn for store deler av befolkningen. Over tid har humanetikerne tatt større og større eierskap til humanisme-begrepet, og har for majoriteten i Norge vært det eneste referansepunktet for hvordan et humanistisk livssyn kan se ut og arte seg. Humanister kan imidlertid også være forskjellige, og med flere aktører på humanismefeltet i Norge følger dynamikk og mangfold. Dette betyr at humanismen blir tilgjengelig for flere. Det tror jeg er til beste for fellesskapet!

2. Tro er et vanskelig ord fordi det betyr forskjellige ting for ulike mennesker

Min andre glipp var at jeg flere ganger pekte på at “tro er et vanskelig begrep”, men jeg forklarte ikke hvorfor jeg mener at tro kan være krevende å snakke om. Jeg tenker ikke tro er vanskelig å snakke om fordi det er for privat, men fordi det er personlig. Min oppvekst og mine personlige opplevelser med (og uten) tro gjennom livet, samtaler med mennesker med ulike bakgrunner og forhold til tro og/eller religion eller ikke-religiøse livssyn, og studier i både teori og praksis av ulike religiøse tradisjoner, har bidratt til min forståelse av hva “tro” er og ikke er. Jeg skulle så gjerne ønsket at jeg benyttet sjansen da jeg først fikk sendetid til å “oversette” litt mellom ulike forståelser.

For det første tenker jeg at tro og religion ikke trenger være det samme. Den norske tradisjon med sitt protestantiske, lutherske tankegods har gitt oss en intuitiv oppfatning av tro som kan være vanskelig å oversette til en del andre tradisjoner. Det er vanlig å tenke at en kristen er en som tror, mer eller mindre bokstavelig, på nytestamentet som sann historiefortelling. Denne troen er en slags indre overbevisning som bor et sted i hjerte/mageregionen, og som i større eller mindre grad står i dialog med hjernen og rasjonalet. Når man har en kristen tro (altså når man tror at historiene om Jesus er sanne) tilhører man religionen kristendom. Hvis man ikke tror at historiene om Jesus er sanne, så er man ikke kristen. Her er nok befolkningens og kirkens oppfatning av hvem som er kristen ganske forskjellig. Den norske kirke regner alle døpte som kristne, det gjør ikke de døpte flest.

Erwin Cohn, forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo (den jødiske menigheten), oppsummerte elegant en ganske annen innfallsvinkel nylig. “Spør du meg om jeg er en troende, vet jeg ikke hva jeg skal svare. Hva er tro? Spør du meg derimot om jeg er praktiserende, om jeg er religiøs, er svaret klart. Såklart er jeg det, jeg er jo jøde!” En slik forståelse av religion vil nok mange mennesker i verden kjenne seg godt igjen i. For et stort flertall av verdens religiøse er religion noe man gjør, noe som inndeler uka og årskalenderen, som preger språk, talemåter og historiefortelling – en naturlig bestanddel i et liv heller enn noe man tror.

Når vi gjør religion, skjer dette ofte ved store overganger i livet, sentrale tidspunkt i årskalenderen, når ting går skeis – eller vi prøver å forebygge at de skal gå skeis. Ute i verden (og til dels her hjemme) ofrer mange i sitt lokale tempel dersom et familiemedlem er sykt eller en skal starte opp en ny business. En går ekstra ofte til fellesbønn under religiøse høytider, for da “teller det ekstra”. I Norge døpes fortsatt de fleste barn i kirken, og mange sliter kirkebenkene på julaften som fast tradisjon – selv om de aldri går dit ellers. Vi er i Norge altså ikke ukjente med å gjøre religion uten nødvendigvis å tro. Dette gir oss et ganske godt grunnlag for å kunne forstå mennesker med annen bakgrunn – hvis vi bare kobler disse begrepene litt fra hverandre og ser på oss selv med et utenfrablikk. Mennesker kan tro med både hjerte/mageregionen og hjernen, eller de kan gjøre religion uten å tro så veldig – eller begge deler, eller ingen av dem.

3. Vi kan forstå hverandre – på tvers av om vi tror eller ikke, tilhører en religion eller ikke

Jeg er overbevist om at ulike mennesker kan forstå hverandre på tvers av ulike erfaringer og forståelse av tro, religion, livssyn, kultur og språk. Men da må vi først være bevisste hvem vi selv er og hvordan det preger vår forståelse av oss selv, den andre og verden vi lever i.

For meg personlig, og jeg opplever som sagt at tro er personlig, var min tro gjennom oppveksten et uttrykk for hvem jeg er som menneske. Jeg er et følelsesmenneske, og for meg var Gud en følelse. En visshet i mage/hjerteregionen om at noen elsket meg høyere enn alt, at jeg hadde en bestevenn som aldri ville svikte meg, og at jeg alltid var trygg i livet fordi noen holdt sin beskyttende hånd over meg uten at jeg kunne se det. Fortellingene om Jesus forholdt jeg meg først til veldig konkret; det jeg leste i tegneseriebibelen var sanne historier fra virkeligheten. Etter hvert som jeg ble eldre vokste nok abstraksjonsnivået mitt også; de konkrete historiene om Jesus trengte jo ikke være historisk sannhet for å ha et sant budskap, og sannheten om Guds kjærlighet til meg var ikke bundet av historiefaglig etterprøvbarhet. Hjerte/mageregionen og hjernen var i dialog om tingene. De fleste av mine venner syntes det var rart at jeg trodde på Jesus, det var ikke vanlig der jeg vokste opp. Når jeg senere fikk flere kristne venner, opplevde jeg et språkløst, naturlig fellesskap som var viktig for meg.

Men når Gud er en følelse, kan den følelsen gå over. Slik var det for meg. Som en forelskelse enten kan vokse inn i en større kjærlighet eller glippe mellom fingrene og forsvinne – slik er det kanskje også med barnetro? Lenge sørget jeg over at det ikke ble Jesus og meg for alltid, og jeg kjempet for å prøve å finne tilbake. Men jeg fikk det ikke til. Jeg hadde mistet troen.

Å ha levd både med og uten tro på Gud, gjør at jeg kan forstå og kanskje snakke samme språk som mennesker på begge sider – eller på gjerdet – i spørsmålet om Guds eksistens. Jeg forstår den troende som synes ateisten er fattig og selvgod når den nekter for at mennesket trenger en større kraft og nåde enn den mennesker kan gi for å oppnå frelse. Jeg forstår også den ikke-troende som opplever den religiøse som utrolig arrogant når den hevder at menneskets eneste håp om et godt liv er å legge det i hendene på noe en ikke kan bevise eksisterer, og la dette styre ens valg og handlinger.

4. Vi må nok bli enige om å være uenige – om noen ting

Ordene synd og tilgivelse kom opp i radiosamtalen, og disse skulle jeg gjerne ha reflektert bedre over på direkten. Pappa utfordret meg på hva jeg ville si til den rusavhengige på gata som føler behov for å frigjøres fra et liv og få tilgivelse for valg som har gitt dem en baggasje de føler seg fanget under vekten av. Hvis foreldrene de har stjålet penger fra til dop er døde, hvem kan tilgi dem da? Når de ikke finner styrke til å holde ut en eneste dag uten gift i blodstrømmen, hvem skal bære dem til frihet da? For en troende er svaret enkelt; Gud. Det er bare Gud som har denne type makt – i livet og i døden – og som kan dele denne makten med mennesker for å løfte dem ut av ufrihet gjennom tilgivelse, nåde og frelse. Og statistikken viser vel også at for mange er det bare Jesus som er stor nok til å erstatte rusens plass i livet.

En ikke-troende vil derimot kunne stille spørsmål rundt hva det er som skjer i tilgivelsens eller frelsens øyeblikk; hvem er det som tilgir hvem? Hvor er det denne “frelsen” og friheten kommer fra? Hvis en ikke tror at det finnes noen kraft utenfor mennesker selv, kan en tolke disse øyeblikkene annerledes. Det er mennesker som tilgir seg selv for sine dårlige valg og sin svakhet – og dette kan de gjøre ved hjelp av andre mennesker eller ved hjelp av Gud, men det er fra dem selv at tilgivelsen egentlig kommer. Når de finner styrke til å begynne på nytt, velge annerledes, bryte fri fra den byrden de har båret på så er det sin egen kraft de finner, uansett om de kanskje selv opplever at det er Gud eller andre mennesker som hjelper dem finne fotfestet på nytt.

Her må nok troende og ikke-troende bli enige om å være uenige. Men ved å forstå den andres ståsted og være åpen for at annerledestenking ikke nødvendigvis er arroganse, men faktisk bare annerledes, kan vi i hvert fall lære å snakke bedre sammen om nære og viktige ting. Og da tror jeg vi vil oppdage at vi faktisk er enige om veldig mye, men fortsatt uenige om noe.

5. Religiøs av legning, men uten fast følge. Og – såklart – humanist!

Jeg svarer gjerne på spørsmål om mitt personlige forhold til religion, tro, livssyn, døden og de syv hav. Nettopp fordi jeg tenker vi mennesker kommer lengre i å forstå hverandre når vi er oss selv bevisst, må jeg selvfølgelig jobbe med å gjøre dette selv først. Kan en tidligere bekjennende kristen representere humanister som har følt seg diskriminert fordi de ikke tror? Ja, det tror jeg. Jeg vet som nevnt litt om hvordan det er å tro, og hvordan det er å ikke tro. Jeg vet litt om hvordan det er å være en del av en utgruppe, og hvordan det er å være en del av en majoritet. Å oversette og bygge broer mellom ulike måter å forstå verden på er noe av det jeg liker aller best.

Troen glapp altså for meg en gang på vei mot voksenlivet. Men jeg vil alltid være preget av min religiøse oppvekst og de verdier og forståelseshorisonter jeg fikk del i der. Ett av mine store litterære minner er fra da jeg sammen med Piscine Molitor Patel plutselig møtte både hindupresten, imamen og pateren på gata samtidig – og de ikke visste om blandingsforbruket av religioner. De tre ser ser til himmelen for et svar, for de er enige om at gutten kan ikke være både hindu, kristen og muslim på samme tid. Pis mor spør ham hva han selv tenker om saken. “Bapu Ghandi said, ‘All religions are true’. I just want to love God” (Life of Pi av Yann Martel, 2001). Litt sånn har min oppdagelsesferd i verdens religiøse tradisjoner vært også. Jeg har kjent slektskap med og, som Pi, blitt tiltrukket av ulike sider ved ulike tradisjoner. Jeg har ikke funnet troen på Gud igjen, men troen på mennesket og alt vi har til felles og kan få til sammen har bare blitt forsterket. Derfor sier jeg ofte at jeg er religiøs av legning, men uten fast følge.

Hva betyr dette for mitt humanistiske livssyn? At jeg tror på kraften og den ukrenkelige verdien i hvert eneste menneske. At jeg kan la meg utfordre av humanistiske tanker og praksiseksempler fra religiøse tradisjoner, filosofihistorien, blant menneskerettsforkjempere og helt vanlige hverdagshelter på like fot. At jeg har ydmykhet overfor dem som tror, og empati med de som synes tro er ubegripelig. Og at jeg stadig må jobbe for å se den andres ståsted, og hvilken tue jeg selv har plassert meg på i øyeblikket.