Home / Humanismebloggen / Trappeåndens tale

Trappeåndens tale

Du kjenner kanskje opplevelsen av å komme på dagen etter, uka etter eller flere år seinere hva du egentlig burde ha sagt i en konkret situasjon? Viktige poenger du glemte eller et spørsmål du ikke der og da helt forstod og derfor svarte dårlig på? Sånn har jeg det i hvert fall ganske ofte, og nå har jeg fått et navn på det: “trappeånden” (fra fransk l’esprit de l’escalier). Navnet peker mot at vi ofte finner svaret i bunnen av trappa, når det er for sent til å gå tilbake og levere det gode svaret. Jeg har det ofte slik. 12 år etter husker jeg fortsatt et konkret spørsmål fra en muntligeksamen som jeg ikke forstod før en god stund etter, og som jeg hadde et ordentlig godt svar på – jeg skulle så gjerne tatt en kaffe med den sensoren for å besvare det spørsmålet idag!

Nylig var jeg så heldig å få spille inn en radiosamtale med min far, som er teolog, og en dyktig journalist om humanisten Jesus. Også denne gangen har trappeånden trådt til for fullt, og ettersom radio er litt som muntligeksamen tenkte jeg heller å skrive ned en bekjennelse av mine tilkortkommenheter i Verdibørsen 25.desember 2018 enn å brenne inne i 12 år med disse også:

1. Jeg og Humanistforbundet heier både på mangfoldet og tradisjonsbærerne i humanismen

Min første tilkortkommenhet på eteren var å ikke gripe anledningen til å framsnakke den viktige rollen Human-Etisk Forbund (HEF) har spilt i norsk humanismes historie og fortsatt spiller i det norske samfunn idag. HEF har vært en helt uunnværlig aktør for å spre humanistisk tankegods og fremme tros- og livssynsfrihet i Norge, og jobber utrolig godt og prinsipielt med likebehandling på vegne av alle – noe alle tros- og livssynssamfunn (Humanistforbundet inkludert) nyter godt av. De arbeider kunnskapsorientert med viktige spørsmål for mennesket i samtiden, slik som genteknologi og ekstremisme. Jeg heier på og har stor respekt for humanetikerne og HEF!

Den store og dominerende plassen HEF har hatt i Norge i en mannsalder, betyr også at humanetikken har framstått som det tydeligste alternativet til religiøse livssyn for store deler av befolkningen. Over tid har humanetikerne tatt større og større eierskap til humanisme-begrepet, og har for majoriteten i Norge vært det eneste referansepunktet for hvordan et humanistisk livssyn kan se ut og arte seg. Humanister kan imidlertid også være forskjellige, og med flere aktører på humanismefeltet i Norge følger dynamikk og mangfold. Dette betyr at humanismen blir tilgjengelig for flere. Det tror jeg er til beste for fellesskapet!

2. Tro er et vanskelig ord fordi det betyr forskjellige ting for ulike mennesker

Min andre glipp var at jeg flere ganger pekte på at “tro er et vanskelig begrep”, men jeg forklarte ikke hvorfor jeg mener at tro kan være krevende å snakke om. Jeg tenker ikke tro er vanskelig å snakke om fordi det er for privat, men fordi det er personlig. Min oppvekst og mine personlige opplevelser med (og uten) tro gjennom livet, samtaler med mennesker med ulike bakgrunner og forhold til tro og/eller religion eller ikke-religiøse livssyn, og studier i både teori og praksis av ulike religiøse tradisjoner, har bidratt til min forståelse av hva “tro” er og ikke er. Jeg skulle så gjerne ønsket at jeg benyttet sjansen da jeg først fikk sendetid til å “oversette” litt mellom ulike forståelser.

For det første tenker jeg at tro og religion ikke trenger være det samme. Den norske tradisjon med sitt protestantiske, lutherske tankegods har gitt oss en intuitiv oppfatning av tro som kan være vanskelig å oversette til en del andre tradisjoner. Det er vanlig å tenke at en kristen er en som tror, mer eller mindre bokstavelig, på nytestamentet som sann historiefortelling. Denne troen er en slags indre overbevisning som bor et sted i hjerte/mageregionen, og som i større eller mindre grad står i dialog med hjernen og rasjonalet. Når man har en kristen tro (altså når man tror at historiene om Jesus er sanne) tilhører man religionen kristendom. Hvis man ikke tror at historiene om Jesus er sanne, så er man ikke kristen. Her er nok befolkningens og kirkens oppfatning av hvem som er kristen ganske forskjellig. Den norske kirke regner alle døpte som kristne, det gjør ikke de døpte flest.

Erwin Cohn, forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo (den jødiske menigheten), oppsummerte elegant en ganske annen innfallsvinkel nylig. “Spør du meg om jeg er en troende, vet jeg ikke hva jeg skal svare. Hva er tro? Spør du meg derimot om jeg er praktiserende, om jeg er religiøs, er svaret klart. Såklart er jeg det, jeg er jo jøde!” En slik forståelse av religion vil nok mange mennesker i verden kjenne seg godt igjen i. For et stort flertall av verdens religiøse er religion noe man gjør, noe som inndeler uka og årskalenderen, som preger språk, talemåter og historiefortelling – en naturlig bestanddel i et liv heller enn noe man tror.

Når vi gjør religion, skjer dette ofte ved store overganger i livet, sentrale tidspunkt i årskalenderen, når ting går skeis – eller vi prøver å forebygge at de skal gå skeis. Ute i verden (og til dels her hjemme) ofrer mange i sitt lokale tempel dersom et familiemedlem er sykt eller en skal starte opp en ny business. En går ekstra ofte til fellesbønn under religiøse høytider, for da “teller det ekstra”. I Norge døpes fortsatt de fleste barn i kirken, og mange sliter kirkebenkene på julaften som fast tradisjon – selv om de aldri går dit ellers. Vi er i Norge altså ikke ukjente med å gjøre religion uten nødvendigvis å tro. Dette gir oss et ganske godt grunnlag for å kunne forstå mennesker med annen bakgrunn – hvis vi bare kobler disse begrepene litt fra hverandre og ser på oss selv med et utenfrablikk. Mennesker kan tro med både hjerte/mageregionen og hjernen, eller de kan gjøre religion uten å tro så veldig – eller begge deler, eller ingen av dem.

3. Vi kan forstå hverandre – på tvers av om vi tror eller ikke, er religiøse eller ikke

Jeg er overbevist om at ulike mennesker kan forstå hverandre på tvers av ulike erfaringer og forståelse av tro, religion, livssyn, kultur og språk. Men da må vi først være bevisste hvem vi selv er og hvordan det preger vår forståelse av oss selv, den andre og verden vi lever i.

For meg personlig, og jeg opplever som sagt at tro er personlig, var min tro gjennom oppveksten et uttrykk for hvem jeg er som menneske. Jeg er et følelsesmenneske, og for meg var Gud en følelse. En visshet i mage/hjerteregionen om at noen elsket meg høyere enn alt, at jeg hadde en bestevenn som aldri ville svikte meg, og at jeg alltid var trygg i livet fordi noen holdt sin beskyttende hånd over meg uten at jeg kunne se det. Fortellingene om Jesus forholdt jeg meg først til veldig konkret; det jeg leste i tegneseriebibelen var sanne historier fra virkeligheten. Etter hvert som jeg ble eldre vokste nok abstraksjonsnivået mitt også; de konkrete historiene om Jesus trengte jo ikke være historisk sannhet for å ha et sant budskap, og sannheten om Guds kjærlighet til meg var ikke bundet av historiefaglig etterprøvbarhet. Hjerte/mageregionen og hjernen var i dialog om tingene. De fleste av mine venner syntes det var rart at jeg trodde på Jesus, det var ikke vanlig der jeg vokste opp. Når jeg senere fikk flere kristne venner, opplevde jeg et språkløst, naturlig fellesskap som var viktig for meg.

Men når Gud er en følelse, kan den følelsen gå over. Slik var det for meg. Som en forelskelse enten kan vokse inn i en større kjærlighet eller glippe mellom fingrene og forsvinne – slik er det kanskje også med barnetro? Lenge sørget jeg over at det ikke ble Jesus og meg for alltid, og jeg kjempet for å prøve å finne tilbake. Men jeg fikk det ikke til. Jeg hadde mistet troen.

Å ha levd både med og uten tro på Gud, gjør at jeg kan forstå og kanskje snakke samme språk som mennesker på begge sider – eller på gjerdet – i spørsmålet om Guds eksistens. Jeg forstår den troende som synes ateisten er fattig og selvgod når den nekter for at mennesket trenger en større kraft og nåde enn den mennesker kan gi for å oppnå frelse. Jeg forstår også den ikke-troende som opplever den religiøse som utrolig arrogant når den hevder at menneskets eneste håp om et godt liv er å legge det i hendene på noe en ikke kan bevise eksisterer, og la dette styre ens valg og handlinger.

4. Vi må nok bli enige om å være uenige – om noen ting

Ordene synd og tilgivelse kom opp i radiosamtalen, og disse skulle jeg gjerne ha reflektert bedre over på direkten. Pappa utfordret meg på hva jeg ville si til den rusavhengige på gata som føler behov for å frigjøres fra et liv og få tilgivelse for valg som har gitt dem en baggasje de føler seg fanget under vekten av. Hvis foreldrene de har stjålet penger fra til dop er døde, hvem kan tilgi dem da? Når de ikke finner styrke til å holde ut en eneste dag uten gift i blodstrømmen, hvem skal bære dem til frihet da? For en troende er svaret enkelt; Gud. Det er bare Gud som har denne type makt – i livet og i døden – og som kan dele denne makten med mennesker for å løfte dem ut av ufrihet gjennom tilgivelse, nåde og frelse. Og statistikken viser vel også at for mange er det bare Jesus som er stor nok til å erstatte rusens plass i livet.

En ikke-troende vil derimot kunne stille spørsmål rundt hva det er som skjer i tilgivelsens eller frelsens øyeblikk; hvem er det som tilgir hvem? Hvor er det denne “frelsen” og friheten kommer fra? Hvis en ikke tror at det finnes noen kraft utenfor mennesker selv, kan en tolke disse øyeblikkene annerledes. Det er mennesker som tilgir seg selv for sine dårlige valg og sin svakhet – og dette kan de gjøre ved hjelp av andre mennesker eller ved hjelp av Gud, men det er fra dem selv at tilgivelsen egentlig kommer. Når de finner styrke til å begynne på nytt, velge annerledes, bryte fri fra den byrden de har båret på så er det sin egen kraft de finner, uansett om de kanskje selv opplever at det er Gud eller andre mennesker som hjelper dem finne fotfestet på nytt.

Her må nok troende og ikke-troende bli enige om å være uenige. Men ved å forstå den andres ståsted og være åpen for at annerledestenking ikke nødvendigvis er arroganse, men faktisk bare annerledes, kan vi i hvert fall lære å snakke bedre sammen om nære og viktige ting. Og da tror jeg vi vil oppdage at vi faktisk er enige om veldig mye, men fortsatt uenige om noe.

5. Religiøs av legning, men uten fast følge. Og – såklart – humanist!

Jeg svarer gjerne på spørsmål om mitt personlige forhold til religion, tro, livssyn, døden og de syv hav. Nettopp fordi jeg tenker vi mennesker kommer lengre i å forstå hverandre når vi er oss selv bevisst, må jeg selvfølgelig jobbe med å gjøre dette selv først. Kan en tidligere bekjennende kristen representere humanister som har følt seg diskriminert fordi de ikke tror? Ja, det tror jeg. Jeg vet som nevnt litt om hvordan det er å tro, og hvordan det er å ikke tro. Jeg vet litt om hvordan det er å være en del av en utgruppe, og hvordan det er å være en del av en majoritet. Å oversette og bygge broer mellom ulike måter å forstå verden på er noe av det jeg liker aller best.

Troen glapp altså for meg en gang på vei mot voksenlivet. Men jeg vil alltid være preget av min religiøse oppvekst og de verdier og forståelseshorisonter jeg fikk del i der. Ett av mine store litterære minner er fra da jeg sammen med Piscine Molitor Patel plutselig møtte både hindupresten, imamen og pateren på gata samtidig – og de ikke visste om blandingsforbruket av religioner. De tre ser ser til himmelen for et svar, for de er enige om at gutten kan ikke være både hindu, kristen og muslim på samme tid. Pis mor spør ham hva han selv tenker om saken. “Bapu Ghandi said, ‘All religions are true’. I just want to love God” (Life of Pi av Yann Martel, 2001). Litt sånn har min oppdagelsesferd i verdens religiøse tradisjoner vært også. Jeg har kjent slektskap med og, som Pi, blitt tiltrukket av ulike sider ved ulike tradisjoner. Jeg har ikke funnet troen på Gud igjen, men troen på mennesket og alt vi har til felles og kan få til sammen har bare blitt forsterket. Derfor sier jeg ofte at jeg er religiøs av legning, men uten fast følge.

Hva betyr dette for mitt humanistiske livssyn? At jeg tror på kraften og den ukrenkelige verdien i hvert eneste menneske. At jeg kan la meg utfordre av humanistiske tanker og praksiseksempler fra religiøse tradisjoner, filosofihistorien, blant menneskerettsforkjempere og helt vanlige hverdagshelter på like fot. At jeg har ydmykhet overfor dem som tror, og empati med de som synes tro er ubegripelig. Og at jeg stadig må jobbe for å se den andres ståsted, og hvilken tue jeg selv har plassert meg på i øyeblikket.